Øyeblikket
Det var ditt beste og eneste dikt,
det som du aldri skrev,
men som plutselig var i deg selv
en dag da du gikk og drev –
Hva var det som kom?
Hva var det som vokste og ble til en flom?
En svale i luften? Et minne om fryd?
En regndråpes lyd?
Det var ikke ord,
men bare et brus gjennom nerver og blod.
Et svimmelt sekund som du ikke forstod,
var du ett med den hellige, evige jord.
Men prøvde du grådig å fange den inn
og holde den fast,
den glede som seilte igjennom ditt sinn,
det lynsnare kast
av en drøm, av en duft,
da var det det brast.
Da grep dine hender den tomme luft -.
André Bjerke
