Møte med Tommi Kinnunen på Last Train i Oslo 29. august 2017

Forfatteren av «Der fire veier møtes» på visitt i Oslo

Det er tre år siden den finske forfatteren Tommi Kinnunen (f. 1973) debuterte med romanen «Neljäntienristeys«. Den norske utgaven kom ut på norsk med tittelen «Der fire veier møtes» i 2016. Jeg anmeldte boka her på bloggen 17. februar 2016. (Linken peker til min anmeldelse.)

Oppfølgeren «Lopotti» kom ut i Finland i 2016, og på norsk med tittelen «Lyset bak øynene» i forrige uke.

Forlagets presentasjon av arrangementet

Dette skrev forlaget på arrangementets Facebookside:

Velkommen til bokmøte med Tommi Kinnunen i samtale med kritiker Janneken Øverland om sitt forfatterskap og sin nye roman «Lyset bak øynene». Den finske forfatteren Tommi Kinnunen ble møtt med stor begeistring for sin debutroman «Der fire veier møtes» i fjor. Nå er han aktuell med en ny roman.

I «Lyset bak øynene» møter vi ni år gamle Helena som sendes fra den vesle hjembyen til en blindeskole i femtitallets Helsingfors. Førti år senere flytter også Helenas nevø Tuomas sørover. Han ønsker å leve opp til familiens krav og forventninger, men bærer på en hemmelighet. Tommi Kinnunen skriver med innsikt og innlevelse om ensomhet og om nødvendigheten av å finne sin egen vei, om ønsket om å bli far og om kunsten å være forelder.

Tommi Kinnunen (1973) er født i Kuusamo i det nordøstlige Finland. For debutromanen «Der fire veier møtes» var Kinnunen nominert til Finlandia-prisen og ble tildelt prisen for Årets roman 2014 og den finske bokhandlerprisen. «Lyset bak øynene» er hans andre roman. Den var nominert til Finlandia-prisen i 2016 og ble stemt fram som lesernes Finlandia-favoritt.

Janneken Øverland er kritiker og tidligere forlegger.

Janicken Von Der Fehr fra forlaget Pax presenterte forfatteren på Last Train i går kveld. Hun siterte blant annet følgende fra Janneken Øverlands anmeldelse av debutboka i Klassekampen 17. februar 2016:

«Skarp, scenisk familieroman …. en slags verbal sudoku, der loddrett og vannrett først stemmer når [leseren] får satt sammen alle bitene. En bevegende roman om de nære ting, om krise, krig og kjærlighet.»

Om arrangementet på Last Train

Tommi Kinnunen fortalte at han savnet karakterene fra den første boka da han planla sin andre bok. Han hadde da allerede «tatt livet av» tre av personene i «Der fire veier møtes«, sa han smilende. Det er slike ting man har makt til å gjøre når man er forfatter. Samtidig understreket han at han har et avslappet forhold til døden.

Da Kinnunen skulle begynne på sin andre bok, hadde han nettopp fått sitt første barn. Dette fikk ham til å tenke på sin egen barndom. Dermed stoppet han opp ved Helena, som var et lite barn i den første boka. Å sende et blindt barn til en blindeskole i en annen by var godt ment sett fra familiens side, men dette var ikke helt enkelt for Helena. Akkurat dette hadde han lyst til å skrive om.

I den første boka er det en jordmor som er den sterke personen. Visste han hvem som kom til å bli den sterke personen i den neste boka da han begynte skrive? lurte Øverland på. Kinnunen svarte at han ikke helt vet hvor en bok ender når han begynner å skrive. Noen ganger blir han overrasket selv.

I alle familier er det et senter hvor det enten kommer noe godt eller vondt fra. Selv tenker han at det bør være kjærlighet og en konflikt for at det skal bli god litteratur. I den første boka er det blant annet en konflikt mellom den første svigerdatteren og svigermoren. Dessuten er det en konflikt mellom Onni og Lahja. I finsk litteratur er det for øvrig ingen «big deal» at det er en sterk kvinnelig hovedperson.

I litteraturen blir handicappede mennesker ofte fremstilt som svært vennlige – som om de må kompensere for det minuset det er å være handicappet i møtet med andre mennesker. Derfor gjorde det sterkt inntrykk på Kinnunen da han møtte en kvinnelig leser som selv satt i rullestol, og som ba ham innstendig om ikke å gå i denne fellen. I ettertid mailet han med denne leseren, og dette var svært interessant for ham som forfatter.

Da Tommi Kinnunen bestemte seg for å skrive om Helena som er blind, kontaktet han Blindeforbundet, og fikk fire kontaktpersoner som han kunne bruke underveis i skriveprosessen. Han sendte dem skriftstykker og fikk deres tilbakemeldinger på måten han beskrev Helenas utfordringer som blind. Hver gang fikk han korrigeringer fordi han hadde tatt feil. Hvordan virker lukt på et blindt menneske? Hvordan tolker blinde lyder rundt seg? Ekkoet som lyder lager forteller den blinde om rommets størrelse, lyder kan fortelle hvilke rom som befinner seg hvor i huset, lett trekk kan fortelle hvor vinduer og dører er osv. Det var som om en helt ny verden åpnet seg for ham, og han lærte mye.

Kinnunen har brukt atskillig flere informanter under skriveprosessen denne gangen. Janneken Øverland påpekte at beskrivelsen av hele livsløpet til Helena, der hun etter hvert blir en gammel kvinne, gjør henne til en svært virkelig person. Som leser lærer man mye om hvordan det er å være blind.

Flere personer i Kinnunens bøker er veldig flinke i praktiske yrker. Enkelte er handy og bygger hus, noen er flinke til å fotografere osv. Selv beskriver Kinnunen seg som passe handy, men ikke nok til at han kan leve av det. Til vanlig jobber han som lærer, men for noen år siden kjøpte han og kona en hytte. De hadde ikke så mye penger og han var derfor nødt til å gjøre alt selv. Da oppdaget han gleden ved å bygge, at han kom i flow mens han holdt på. Han har samme opplevelsen når han skriver. Tiden flyr uten at han merker det. Plutselig har mange timer gått mens han har vært helt oppslukt av arbeidet, og har glemt seg selv.

Tommi Kinnunen vokste opp med mange historier om bestemoren sin. Selv møtte han henne aldri, for hun døde mange år før han ble født. Han har brukt noen enkelthistorier om henne i boka, særlig når han skriver om jordmødre i Nord-Finland. Kinnunens far var en dyktig fotograf, mens han selv er ganske middelmådig. Faren forteller historier med bildene sine, mens han selv forteller historier med ord. Han har hentet mye inspirasjon fra farens yrke i disse bøkene.

Et par av personene i hans siste bok er outsidere. Toumas skjønner at han må reise bort, fordi det er lettere å være outsider (dvs. homofil) i en storby – selv på 1990-tallet.

Kinnunen tenker om seg selv at han er melodramatisk i skrivingen. Det er en fin ting når man er forfatter, medga Janneken Øverland smilende.

Tommi Kinnunen vokste selv opp i Nord-Finland, og måtte flytte sørover for å studere. Ingen av hans søsken ble igjen i nord, og dette har ført til konstant dårlig samvittighet for en aldrende mor.

Janneken Øverland lurte på om han har en spesielt god hukommelse om egen barndom, siden han skriver så levende om barndom i bøkene sine. Kinnunen mener at han har god hukommelse, men ikke på de typiske tingene man kanskje tenker på. Han kan huske mange detaljer om interiør, mens han er dårlig på å huske ansikter. Øverland mener at han er god på å beskrive forholdet mellom yngre og eldre mennesker, og at han er en veldig ivaretakende skribent («caring writer»). Dette fikk Kinnunen til å trekke frem at han var yngst i en søskenflokk. Han var den alle tok vare på. Samtidig ga dette ham følelsen av at alle de viktige tingene hadde skjedd før han ble født.

Som lærer er Kinnunen veldig oppmerksom på at folk sørpå vet svært lite om hva folk nordpå opplevde f.eks. under krigen. Hele landsbyer ble brent ned i sluttfasen av krigen, og dette påførte dem som opplevde dette store traumer. Dette ønsket han å fortelle om i sin bok.

Historiene Kinnunen forteller er ikke kronologiske. Er det slik hjernen hans fungerer (med mange hopp frem og tilbake i tid)? lurte Øverland på. Dette fikk Kinnunen til å le. Han medga at han ikke klarer å skrive en historie fra begynnelse til slutt, etter en kronologisk linje. Øverland mente at det uansett er enklere å lese den siste boka sammenlignet med den første, der det virkelig er mange hopp frem og tilbake i tid.

Er bøkene realistiske? spurte Øverland. Kinnunen dro på det. Detaljene i boka er meget korrekte, for han har brukt mye tid på research, og ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Men historiene som sådan er diktet, selv om han har brukt mye som har skjedd i virkeligheten, og som er flettet inn i boka.

Er Kinnunen ferdig med denne familien nå? spurte Janneken Øverland. Kinnunen opplyste at han er i gang med sin tredje bok, og at den ikke handler om denne familien. Han har vært nødt til å distansere seg fra karakterene i de to siste bøkene. Samtidig er det et par karakterer han er litt nysgjerrig på, så hvem vet?

Kinnunen røpet at den siste boka handler om en glassdesigner. Også dette er et yrke han har hentet fra sin egen slekt. Å skrive om dette krever mye research …

Og med dette var bokmøtet over, og alt jeg kjente på var et sterkt behov for å gå løs på «Lyset bak øynene«. Det gjorde jeg også da jeg kom hjem!

Tommi Kinnunen skrev dedikasjoner i bøkene til oss som var til stede etter bokmøtet.