Dypere enn blikket når

De tegnet mitt landskap med streker de kjente,
og kalte det ferdig før kartet var klart.
De trodde de kjente grensene for min styrke,
men hadde knapt sett hvor min verden tok fart.

De tolket min stillhet som mangel på mot,
min vennlighet tok de som tegn på å vike.
De så ikke styrken som langsomt slo rot,
og trodde at alle måtte være dem like.

De trodde at deres horisont var min,
at deres grenser var alt man kunne nå.
De forvekslet sin egen forståelse med min,
og overså alt som lå bortenfor det de kunne forstå.

Jeg kjenner min styrke, jeg vet hvor jeg står,
og trenger ei speile meg i deres blikk.
Min verdi er min egen, uansett hva de tror,
og formes ei av den dommen jeg fikk.

For den som kun dømmer det øynene ser,
vil aldri forstå hva et menneske er.

Rose-Marie Christiansen