Første gang jeg så bilder av Chiharu Shiotas verk fra KODE 2 i Bergen, visste jeg at jeg måtte se dette i virkeligheten. Det er noe med motivet, alt det røde og intensiteten i uttrykket som griper meg. Å se disse tre vestlandsbåtene innvevet i røde tråder i levende live, var sterkt! Mye sterkere enn jeg hadde sett for meg på forhånd. Det hele var nesten drømmeaktig, uvirkelig … Og tankene på alt arbeidet som lå bak fikk meg til å grøsse.
Jeg siterer fra en bok jeg kjøpte på utstillingen:
«I Chiharu Shiotas verk Direction er gamle vestlandsbåter innvevd i flere hundre kilometer rød tråd som er spunnet møysommelig mellom tak og vegger. Båtene, som en gang har vært rodd av mennesker langs kysten utenfor Bergen, ligger nå på land, innkapslet i drømmeaktige strukturer. Det er som om noe voldsomt og uforklarlig har funnet sted i rommet, og til tross for de store dimensjonene, er opplevelsen nær og kroppslig.»
Ja, det var nettopp det det var!
Den røde tråden kan leses som en metafor for blodårer, nevroner eller navlestrenger – forbindelser som binder liv sammen. Når man står midt i rommet, føles det nesten som å befinne seg inne i en kropp eller et nervesystem. Trådene danner et nettverk som både fanger og forbinder.
Samtidig ligger de tre vestlandsbåtene der som spor etter menneskeliv. Båter er jo i utgangspunktet redskaper for bevegelse – for ferdsel, arbeid og overlevelse langs kysten. Her ligger de plutselig stille, nærmest fastfrosset i et nett av tråder. Det er som om tiden selv har stoppet opp.
Jeg opplevde installasjonen som et møte mellom det individuelle og det kollektive. Hver eneste tråd er tynn og skjør, men samlet danner de en overveldende struktur. Kanskje er det nettopp slik menneskelige erfaringer også fungerer – som et nett av minner, relasjoner og historier som veves inn i hverandre.
Kunstneren er kjent for å bruke hverdagslige gjenstander i sine installasjoner – kofferter, nøkler, sko og andre ting som bærer spor av liv som har vært levd. I dette verket er det båtene som bærer historien. De vitner om arbeid, hav, vær og menneskers ferd langs kysten. Når de nå er omsluttet av de røde trådene, oppstår det en merkelig følelse av både beskyttelse og fangenskap.
Når man står midt i dette rommet av tråder og båter, oppstår det en merkelig følelse av både nærhet og avstand. Alt virker samtidig skjørt og uendelig. Kanskje er det nettopp dette Shiota forsøker å vise oss: at livene våre er vevd inn i hverandre på måter vi bare glimtvis får øye på.
Dersom du har muligheten til å få med deg denne utstillingen, anbefaler jeg den varmt.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
