Litteraturhuset i Skien har lagt opp til en spennende høst med mange kjente og kjære forfattere. Onsdag 3. september 2025 var det Rune Christiansen, aktuell med romanen «Tragedie under drivende skyer«, som gjestet scenen. Programmet var annonsert som «en intim scene og en lavmælt samtale om fem bøker». Helga Lilleland ledet samtalen, og i salen satt vi som tente lys. For min egen del var det ti år siden sist jeg hørte ham – den gang på Litteraturhuset i Oslo i forbindelse med «Ensomheten i Lydia Ernemans liv«.
«Tragedie under drivende skyer er Christiansens ellevte roman». I tillegg har han utgitt en rekke diktsamlinger. Han debuterte i 1986, og kan i år se tilbake på 40 år som forfatter. Likevel er han lite opptatt av å se seg tilbake. Han bygger ikke videre på tidligere utgivelser, og leser aldri sine egne bøker etter at de er gitt ut. Fokus er alltid rettet fremover: hva han skal skrive om neste gang.
Lilleland påpekte at bøkene hans ofte inneholder noter og litterære henvisninger. Christiansen bekreftet dette med et smil, og fortalte at han leser mye og bredt – særlig debutanter. De fleste har vært innom Forfatterstudiet i Bø, der han selv har det kunstneriske ansvaret.
Under samtalen med Rune Christiansen valgte Helga Lilleland å konsentrere seg om hans fem siste utgivelser – fire romaner og en diktsamling. Essaysamlingen «Betydningsfulle detaljer» fra 2024 ble holdt utenfor, selv om den også hadde fortjent oppmerksomhet.
Den første boka som ble trukket frem var romanen «Ensomheten i Lydia Ernemans liv» fra 2015. For denne mottok Christiansen Brageprisen, og romanen markerte et tydelig gjennombrudd i forfatterskapet. Fra å ha hatt en begrenset leserskare nådde han ut til langt flere – også til meg, som først da oppdaget ham.
Selv hadde forfatteren trodd at boken ikke ville selge særlig godt. For å skildre veterinæryrket måtte han gjøre grundige forberedelser, og han støtte på en engelsk fagbok fra 1938. Til sin overraskelse oppdaget han at mye fortsatt var relevant. Yrket er kjent for å være belastende, med et tungt ansvar for liv og død og hyppige avlivninger. Kanskje er det nettopp dette som gjør at selvmordsraten blant veterinærer er betydelig høyere enn i befolkningen ellers.
Samtlige av Rune Christiansens bøker inneholder et epigram i form av et sitat fra litteraturen. F.eks. inneholder hans siste roman – «Tragedie under drivende skyer» – følgende epigram:
«Det var noe jeg ikke visste, at verden dør hver gang et menneske dør.» – Fulvio Tomizza
For Christiansen er epigrammet nesten like viktig som selve boktittelen. Det skal skape atmosfære og vekke leserens nysgjerrighet – ikke servere visdomsord. Helga Lilleland spurte om forlaget noen gang hadde reagert på de lange titlene hans, men forfatteren kunne berolige med at han alltid får velge selv og aldri har opplevd innblanding.
Før de to på scenen gikk over til å snakke om den neste romanutgivelsen – «Fanny og mysteriet i den sørgende skogen» – leste Christiansen fra «Ensomheten i Lydia Ernemans liv«.
Rune Christiansen har alltid vært sterkt filminteressert, og det preger tekstene hans. Han setter gjerne scener, skriver tett på og ønsker at leseren skal føle seg nær menneskene han skildrer. Likevel vil han ikke lede leseren; mye skal ligge mellom linjene.
Med romanen «Fanny og mysteriet i den sørgende skogen» beveget han seg inn på nytt territorium. Aldri før hadde han skrevet om en så ung hovedperson. Fanny er bare 17 år når hun mister foreldrene i en ulykke, og nettopp alderen gjorde boken krevende å skrive.
På spørsmål fra Helga Lilleland om han vet hvor han skal når han begynner, svarte Christiansen kontant nei. Mange forfattere starter med idéer og skisser, men han skriver seg fremover uten noen egentlig plan. Arbeidet med «Fanny og mysteriet i den sørgende skogen» tok fem år, og han arbeider best grytidlig om morgenen. Ofte begynner han med å beskrive noe tilsynelatende udramatisk, før han bygger opp en scene. Han mener det ikke alltid trengs transportetapper; i stedet kan man «klippe» fra scene til scene – en teknikk han henter fra film. Dette rådet gir han også til forfattere som står fast i skrivingen.
Samtalen dreide også inn på språket hans, som stadig trekkes frem i anmeldelsene. Christiansen innrømmet å være «nerdete» i ordvalg. For ham er det ordene som gjør teksten til litteratur, selv om språket «bare» er et verktøy. Han liker å utforske synonymer og velger ord som er dekkende, ikke nødvendigvis vakre. Mange er redde for adjektiver, men han bruker dem gjerne i rekker – «en vond, skjønn skog» – for å skape stemninger og brytninger. På spørsmål om ord han foretrekker, viste han til sin forkjærlighet for britisk 1800-tallslitteratur. Kanskje er det derfor språket hans kan virke litt gammelmodig.
Romanen «Saken med den tapte tidens innfall» (2021) inneholder følgende epigram:
«Så snudde hun seg for å gjøre det som ble ventet av henne, før hun igjen gikk inn i sitt egentlige liv.» – Patrick White
Patrick White, som fikk Nobelprisen i 1973, er en av forfatterne Christiansen setter høyt. Tre–fire av hans bøker ble tidligere oversatt til norsk, men er i dag nærmest utilgjengelige.
Samtalen beveget seg også inn på kriminallitteraturen. Christiansen innrømmet at han ikke har noe forhold til dagens form, som ofte kretser rundt seriemordere. Han ser et tydelig skille mellom krim frem til 1950-tallet og den mer blodige varianten som dominerer i dag. Selv har han skrevet et essay om fire britiske krimforfattere, og fremhevet særlig én som aldri lot et drap finne sted, men som likevel brukte sjangeren til å bygge opp plott og spenning. Dette fortellergrepet forsøkte han selv å videreføre i «Saken om den tapte tidens innfall«.
Rune Christiansens siste roman, «Tragedie under drivende skyer«, har – som flere av de foregående – en kvinnelig hovedperson. Denne gangen er det Kerstin, som uttaler navnet sitt med hard «K». Den markante lyden speiler også hennes karakter. Hun bærer på sitt eget tap: faren er død.
Helga Lilleland trakk frem de mange dyrene i bøkene hans. Christiansen fortalte at de alltid springer ut av egne opplevelser. Som ung gutt var han på sledetur med faren. Skogen var vakker og alt virket idyllisk, helt til hesten plutselig satte av gårde og sleden veltet. Han og faren havnet under sleden – en opplevelse som aldri slapp taket. Hendelsen ble senere til en scene i «Ensomheten i Lydia Ernemans liv«, der moren til hovedpersonen faller av en hest.
Mange av romanene hans kretser om kvinner som har mistet noen og lever i ensomhet. Christiansen fortalte at han som åtteåring opplevde noe han ikke klarte å dele med noen på lang tid. Erkjennelsen av å være helt alene satte dype spor, og den erfaringen ligger fremdeles under tekstene hans.
Han understreket også fortellerens rolle. I bøkene finnes alltid en tydelig, men fiktiv forteller som holder igjen og skaper uro, uten å gi oss hele bildet.
I diktsamlingen «Jeg går i sorg» (2022) vendte Christiansen blikket mot sine egne foreldre. Moren ble dement, og i den perioden begynte han å skrive ned korte notater om det som åpenbarte seg. Av disse fragmentene vokste en samling dikt frem – sår og avklarende, og skrevet på bare noen måneder. Han bearbeidet tekstene minst mulig, for å beholde råheten og det umiddelbare.
Diktsamlingen ble også et forsøk på å ta farvel. Faren døde plutselig av et hjerteinfarkt noen år tidligere, og moren kjente ham ikke igjen på slutten. Begge forsvant uten at han rakk å si ordentlig farvel. Diktene ble en måte å gjøre nettopp det på.
Helga Lilleland ba forfatteren lese opp et par dikt fra boka. Jeg siterer disse her.
Noe i likhet med en venn
Hun er ikke lenger rede eller i stand tl å betro seg til
andre mennesker, Men så sier hun: Jeg liker å ha
besøk av deg, bare ikke for lenge av gangen. Du kan
gå nå, sier hun, men du må gjerne snu i døren og
komme tilbake.
Uferdig selvportrett
Jeg tar farvel med mor, hun gir meg
en nøkkel, med det finnes
ingen nøkkel, bare hånden utstrakt
og avskjeden, et knapt hørlig
etterskjelv; en kongle lander
i en vannpytt
og det er ennå ikke høst.
Forfatteren takket oss publikummere for at vi hadde kommet for å høre på ham. For å si det sånn: gleden var på vår side, Rune Christiansen!
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
