En novellesamling fra en stor forfatter!
Irène Némirovsky (1903–1942) er en forfatter det er vanskelig å lese uten å ha hennes livshistorie i bakhodet. Hun ble født i Kiev, vokste opp i en velstående russisk-jødisk familie, og flyktet med foreldrene til Frankrike etter revolusjonen. Der levde hun et tilsynelatende privilegert liv og skrev romaner og noveller som ga henne stor suksess. Men under okkupasjonen ble hun arrestert og deportert til Auschwitz, hvor hun døde bare 39 år gammel. At vi i dag kan lese hennes noveller, føles derfor som et lite mirakel – og som en sterk påminnelse om alt som gikk tapt.
Jeg har tidligere anmeldt «Storm i juni» (2004), «David Golder» (1929), «Sjelenes herre» (1939), «Hett blod» (2007), «Le bal»/»Ballet» og (1930/31) og «Courilof Affair» (1933) på bloggen min, og lenkene peker til disse. Flere av bøkene er utgitt etter hennes død. Nå har jeg gjenlest novellesamlingen «Jomfruen og andre noveller«, som jeg tidligere ikke fikk skrevet noe om på bloggen.
«Jomfruene og andre noveller» rommer i alt tolv fortellinger, skrevet på ulike tidspunkter i forfatterskapet. Til sammen danner de et fascinerende bilde av menneskelige lengsler, svakheter og skjebner, ofte sett gjennom kvinners erfaringer.
Noen av novellene gjorde spesielt sterkt inntrykk på meg. I «Tyven» møter vi Marcelle, datteren av en hushjelp som i sin tid ble uskyldig anklaget for tyveri og jaget fra huset. Hun fikk datteren med sønnen i huset. Marcelle vokser opp hos bestemoren, og hele livet bærer hun skammen etter morens urett. Novellen viser hvordan samfunnets dom kan henge igjen i generasjoner, og hvordan et menneskes skjebne kan bli formet av noe så tilfeldig som et rykte. Jeg fikk helt vondt da jeg leste denne historien.
I «Kortene» skildres en aldrende danserinne som forsøker å spå sin egen fremtid i kortene, rett før hun skal på scenen. Hun vet egentlig allerede svaret: suksessen er bak henne, hun er glemt av både publikum og mennene som en gang ga henne oppmerksomhet. Det er vondt å lese om hvordan hun klamrer seg til en illusjon, samtidig som hun merker hvordan tiden nådeløst har tatt henne igjen.
En annen sterk tekst er «Gjengangerne», der en kvinne ser tilbake på et langt ekteskap som utad har vært harmonisk, men som i virkeligheten mest har vært preget av taushet, resignasjon og gjensidig fremmedgjøring. Etter ektemannens død kommer minnene tilbake som spøkelser – «gjengangere» – og hun ikke slipper unna. Novellen fikk meg til å tenke på hvordan et liv kan leves uten store konflikter, men likevel etterlate seg en følelse av tomhet, av et uforløst liv.
Også «Magi» satte spor. Handlingen er lagt til Finland under revolusjonen i 1918, der en gruppe unge russere har søkt tilflukt i et pensjonat. Midt i frykten for vold og død oppstår øyeblikk av ungdommelig lek, forelskelse og livsappetitt. Det er en novelle om hvor intenst livet kan kjennes i møte med døden, og om den magien som kan oppstå når alt egentlig er i ferd med å rase sammen.
I «Talefilm» møter vi Anna, en ung kvinne som trekkes inn i filmens blendende og farlige verden. Hun blir fascinert av Luc, en mann som representerer både tiltrekning og svik. Talefilmen, en ny teknologisk sensasjon på denne tiden, blir et bilde på illusjonenes makt, på hvordan drømmer kan virke frigjørende, men også sluke den som lar seg forføre.
Samlingen avsluttes med «Jomfruene», der en gruppe unge jenter står på terskelen til voksenlivet. Némirovsky fanger ungdommens drømmer, rivalisering og begynnende erfaringer med kjærlighet, men også sårbarheten og frykten. Det er en novelle som oppsummerer mye av det som kjennetegner hele samlingen: hvordan mennesker balanserer mellom håp og desillusjon, og hvordan samfunnet alltid legger sine rammer rundt individuelle liv.
Det som imponerer meg mest med Némirovsky, er hvor presist hun avdekker menneskelige svakheter. Hun kan være nådeløs, men hun mister aldri blikket for det dypt menneskelige. Novellene handler ofte om små liv og tilsynelatende hverdagslige situasjoner, men under overflaten rommer de stor dramatikk.
Når jeg ser samlingen under ett, er det tre temaer som står særlig tydelig frem:
Illusjon og virkelighet. Enten det handler om filmens forføreriske glans i «Talefilm», om kortenes skjebneprofeti i «Kortene», eller om ungdommens drømmer i «Jomfruene», kretser mange av novellene rundt spenningen mellom hva vi håper på og hva vi faktisk får.
Kvinners posisjon. Gang på gang møter vi kvinner som blir dømt av omgivelsene, som Marcelle i «Tyven», danserinnen i «Kortene» eller de unge jentene i «Jomfruene». De er fanget mellom egne lengsler og samfunnets harde blikk.
Skjebne og arv. Némirovsky viser hvordan fortiden former oss, enten i form av minner som hjemsøker («Gjengangerne») eller i form av skam som går i arv («Tyven»). Menneskets frihet er alltid begrenset av både historie og omgivelser.
At disse novellene ble skrevet på 1930- og begynnelsen av 40-tallet, gjør dem også til et tidsdokument. De speiler en tid der modernitet og gamle normer kolliderte, der kvinner fikk nye muligheter, men fortsatt ble holdt tilbake av fordømmelse og tradisjon. I dag oppleves de forbausende aktuelle: spørsmål om makt, kjønn og sosial urett har på ingen måte mistet sin relevans.
«Jomfruene og andre noveller» er derfor ikke bare en litterær opplevelse, men også en påminnelse om hvor skarpt Irène Némirovsky så sin samtid – og hvor mye av det hun så som fremdeles gjelder. For meg ble dette en samling som både rørte og utfordret, og som jeg tror vil sitte i lenge. Novellesamlingen representerer også et gjensyn med et forfatterskap jeg har lyst til å se mer på.
Utgitt på fransk: 2009
Originaltittel: Les vierges et autres nouvelles
Utgitt på norsk: 2010
Oversetter: Kjell Olaf Jensen
Forlag: Arneberg forlag
Antall sider: 2011
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
