
En roman jeg ble skuffet over
Paul Auster (1947–2024) var en av de store amerikanske forfatterne i sin generasjon, kjent for å veve sammen tilfeldigheter, skjebne og eksistensielle spørsmål i romaner som stadig utfordrer leserens oppfatning av virkelighet og fiksjon. Hans forfatterskap har vært sentralt for meg i flere tiår, og jeg har lest ham med stor begeistring siden slutten av 80-tallet. Auster skriver på en måte som gjør at man ofte blir sugd inn i en fortelling som føles både dypt menneskelig og samtidig intellektuelt lekende. Men av og til kan han også drive lekenheten så langt at den tipper over i det gåtefulle og uforståelige. «Reiser i skriptoriet» er for meg et eksempel på nettopp det.
I åpningsscenen våkner en gammel mann, senere omtalt som Mr. Blank, i et rom han ikke kjenner igjen. Han vet ikke hvor han er, hvorfor han er der eller hvor lenge han har oppholdt seg i rommet. Er det et fengsel, en institusjon eller kanskje bare et rom i hans egen bevissthet? På veggene henger det små lapper som beskriver de få gjenstandene rundt ham, og han får utlevert et manuskript han blir bedt om å lese. Manuskriptet kan synes å handle om hans eget liv, men sammenhengen er uklar.
Gjennom dagen får Mr. Blank besøk av en rekke personer som alle påstår å kjenne ham, men han husker ingen av dem. Noen behandler ham med omsorg, andre med forakt, og stadig sterkere vokser spørsmålet frem: Hvem er Mr. Blank egentlig, og hva er det han har gjort? Skyldfølelse tynger ham, men leseren får aldri noe entydig svar på hva han bærer ansvar for.
Romanen kan leses som en allegori over forfatterskapet selv: Mr. Blank fremstår som en skaperfigur, en forfatter som har påkalt og formet alle disse personene i sine bøker, og som nå blir konfrontert med dem. Samtidig er boka en lek med identitet og hukommelse, en fortelling som plasserer både karakteren og leseren i et urovekkende ingenmannsland.
For meg ble dette en av Austers mest utilgjengelige bøker. Jeg er en stor Auster-elsker, men her kjente jeg at jeg ikke helt hang med. Teksten er fragmentarisk og mer eksperimentell enn hans mer klassiske romaner, og jeg satt igjen med en følelse av å ha gått glipp av noe vesentlig. Kanskje er dette en bok for spesielt interesserte, for de som ønsker å fordype seg i Austers metaromantiske univers og utforske forholdet mellom forfatter og fiksjon.
Selv endte jeg opp skuffet. Forventningene var store, men historien ble i overkant sær og innadvendt, og jeg klarte ikke å finne den varmen og intensiteten jeg vanligvis forbinder med Austers fortellinger.
Terningkast fire.
Utgitt: 2007
Original tittel: «Travels in the scriptorium»
Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 138
(Jeg skrev opprinnelig denne bokanmeldelsen i 2010, på min gamle litteratur- og filmblogg.)







