Når meningsløsheten tas på alvor
Den dagen Pierre Anthon reiser seg i klasserommet og erklærer at ingenting betyr noe – og at det derfor ikke er noen vits i å gå på skolen – setter han i gang en kjede av hendelser han umulig kan ha overskuet konsekvensene av. Han klatrer opp i et plommetre og roper dag etter dag sine påstander om livets meningsløshet til klassekameratene som passerer på vei til skolen.
Klassen innser at noe må gjøres for å få ham ned fra treet. De bestemmer seg for å bevise at det faktisk finnes ting som betyr noe i livet, og starter en lek: hver og en skal legge den tingen som betyr aller mest for dem i en haug inne på bygdas nedlagte sagbruk. I starten er det relativt uskyldige ofre som legges på haugen – yndlingsbøker, sandaler, en dagbok. Men leken har én skjebnesvanger regel: det er den som har lagt den siste tingen i haugen, som bestemmer hva nestemann må ofre.
Etter hvert glipper kontrollen fullstendig. Kravene blir mer brutale, grensene forskyves, og det som startet som et forsøk på å bevise livets mening, utvikler seg til noe dypt uhyggelig. Hvor langt er de villige til å gå? Og er det i det hele tatt mulig å overbevise Pierre Anthon om at livet har en verdi?
Mens jeg leste «Ingenting«, ble jeg stadig sittende og gruble over hvem boka egentlig er skrevet for. Språket er enkelt og til tider nesten naivistisk, noe som kan gi inntrykk av at dette er en barnebok. Samtidig er jeg ikke i tvil om at innholdet kan bli altfor sterkt for mange barn. Jeg var også usikker på om jeg egentlig likte boka, og kanskje nettopp det er poenget. Romanen utfordrer leseren, både moralsk og filosofisk, og etterlater flere spørsmål enn svar.
Kanskje er Janne Tellers prosjekt rett og slett å tvinge oss til å tenke gjennom hva som faktisk betyr noe i livet, og hva vi er villige til å ofre for å bevise det. I så fall har hun lyktes svært godt.
Originaltittel: Intet
Utgitt (Danmark): 2000
Utgitt på norsk: 2005
Forlag: Bazar Forlag AS
Antall sider: 139
