Anmeldelse av «Ikke en flue fortred» av Slavenka Drakulic (2004)

Om rettsoppgjøret etter krigen i det tidligere Jugoslavia

Forfatteren forsøker i denne boka virkelig å forstå hva som fikk tilsynelatende helt normale gutter til å begå de mest bestialske krigsforbrytelser.

Jeg siterer fra Humanist Forlag:

”Det var en gang, langt av sted i Europa, bakom syv fjell og syv elver, at det lå et vakkert land som het Jugoslavia. Folket der tilhørte seks forskjellige nasjoner, de hadde tre forskjellige religioner og snakket seks forskjellige språk. De var kroater, serbere, slovenere, makedonere, montenigrenere og muslimer” …

Journalist og forfatter Slavenka Drakulić skriver om krigsforbryterdomstolen i Haag, og om de tiltalte: Ratko Mladić, Mira Marković (ofte omtalt som Lady Macbeth), Slobodan Milošević, Goran Jelisić, Zoran Vuković og flere andre. Hun skildrer dem ikke bare som ansiktsløse symboler på ondskap, men som mennesker av kjøtt og blod – mennesker med bakgrunn som drosjesjåfører, lærere, servitører, selgere og bilmekanikere. Nettopp denne kontrasten mellom det alminnelige livet de levde før, og de umenneskelige handlingene de senere utførte, er noe av det mest ubehagelige med boka.

Drakulić setter grusomhetene i hjemlandet inn i en større, historisk kontekst. Hun trekker de lange linjene tilbake til prins Lazar, som ledet de serbiske styrkene i slaget ved Kosovo Polje i 1389, og viser hvordan myter og ”sannheter” har blitt formet, justert og brukt i generasjoner. Slik peker hun på hvordan fortellinger om nasjon og ære kan danne grunnlag for et klima der vold og hat ikke bare aksepteres, men til slutt rettferdiggjøres.

Boka stiller en rekke eksistensielle og moralske spørsmål: Hvordan kunne intelligente og tilsynelatende vanlige mennesker forvandles til bøddeler på så kort tid? Hvordan kunne folk frivillig gi makt til politiske ledere som sto for etnisk rensing, voldtekt og drap? Og ikke minst: Hva betyr skyld og ansvar i et kollektivt perspektiv? Er det bare lederne som bærer skylden, eller også de som tier, følger ordre eller velger å se en annen vei?

Det mest ubehagelige spørsmålet Drakulić stiller, er kanskje det som ikke lar seg besvare: Hva ville jeg selv ha gjort i deres situasjon? Ville jeg hatt mot til å stå imot? Eller ville jeg, som så mange andre, ha latt meg rive med?

Dette er en bok som ikke bare gir kunnskap om rettsoppgjøret etter Balkankrigene, men som også tvinger leseren til å reflektere over ondskapens natur og menneskets sårbarhet i ekstreme situasjoner. Den minner oss om at krig og overgrep ikke bare er forbeholdt ”de andre”, men kan vokse frem midt i et samfunn som ellers ser ut til å være helt vanlig.

Det begynner å bli noen år siden jeg leste boka, men jeg husker den fremdeles godt. Den gjorde et sterkt, sterkt inntrykk på meg, og jeg kan varmt anbefale den til alle som ønsker å forstå mer om Europas nære fortid – og om menneskelig psykologi på sitt mørkeste.

Terningkast fem!

Utgitt: 2004
Originaltittel: They Would Never Hurt a Fly: War Criminals on Trial in the Hague
Utgitt på norsk: 2005
Forlag: Humanist Forlag
Oversatt: Hilde Sophie Plau
Antall sider: 180

(Denne bokanmeldelsen skrev jeg opprinnelig i 2007, på min gamle litteratur- og filmblogg.)