Litteraturhuset i Skien har helt siden i sommer annonsert med at Yama Wolasmal skulle komme på Litteraturhuset torsdag 18. september 2025. Så stor har interessen for dette arrangementet vært at arrangørene gang på gang har utvidet lokalene for å få plass til flere. Til slutt var det ingen vei utenom: Yama Wolasmal måtte til pers både kl. 16.30 og kl. 19.00 – i to fullstappede saler av mennesker som hadde et brennende ønske om å høre hans budskap.
Yama Wolasmal kom i fjor ut med boka «Det jeg så – Flukten, familien og livet som krigskorrespontent«, og jeg rakk akkurat tidsnok å få lest boka ferdig og skrive en anmeldelse av den før turen gikk til Skien. (Lenken peker til min anmeldelse av boka.) Wolasmal er en journalist jeg har fulgt med stor interesse over flere år, så det var virkelig stort å skulle få anledning til å se ham «live».
Før Yama Wolasmal fikk slippe til på scenen innledet en person jeg ikke fanget opp navnet til, med at antall journalister som er drept under Gazakrigen – 270 i alt – er flere enn i alle andre kriger til sammen … de siste 100 årene! Dette budskapet gjentok Wolasmal i sitt foredrag.
Som krigsreporter har Yama Wolasmal ett mål: aldri å miste fokus på at det handler om menneskeskjebner i en krig! Aldri redusere mennesker til tall og statistikk! 1200 mennesker ble drept i Hamas-angrepet 7. oktober 2023. På Gaza er 70 000 mennesker drept så langt i den 700 dager lange krigen. 20 000 av disse er barn. Hver eneste dag i løpet av disse 700 dagene er en hel skoleklasse drept (20 000 drepte barn : 700 dager = 28, 6 drepte barn pr. dag). Hver eneste dag! Bak alle disse tallene er det mennesker. På begge sider av konflikten.
Som journalist kan Wolasmal reise fritt i Israel. Han har vært i dette landet 7-8 ganger etter 7. oktober 2023. Dette har gitt ham og andre journalister anledning til å vise et meget sannferdig bilde av de israelske ofrene i krigen. Selv har han vært de fleste steder. I kibbutzen, på åstedet for massakrene 7. oktober, hos mennesker som har mistet sine kjære, hos bosettere osv. Men – i Gaza slipper ingen inn …
Israelske myndigheter mener at det er for farlig å slippe journalister inn i Gaza. Selv om dette er en risiko de fleste krigsreportere er villige til å ta, fordi de jo har som oppgave å rapportere balansert og rettferdig fra begge sider av en konflikt. I alle andre kriger får krigsreportere slippe til. Men altså ikke her. Og hva gjør man når man ikke slipper inn i en krigssone? Jo, da må man lene seg på de lokale journalistene. Da er det deres stemme vi får høre – ingen andres.
Anas Al-Sharif var egentlig fotograf for Al-Jazeera tidligere, men etter at krigen på Gaza brøt ut, begynte han også å rapportere. Fordi han og familien bor/bodde på Gaza, var også de ofre for den brutale krigen. Under hans nesten to år lange virke som journalist ble han truet på livet av israelsk etterretning, som mente at han egentlig var Hamas-kriger. Wolasmal påpekte at uansett når på døgnet han oppdaterte seg på nyheter fra Al-Jazeera, var det Al-Sharif han møtte på skjermen. Når skulle han hatt tid til å være Hamas-kriger? Fordi Anas Al-Sharif sto på Israels dødslister, hadde han et stående tilbud fra sin arbeidsgiver om å forlate Gaza, men dette var uaktuelt for ham og familien. Gaza var deres hjem. Ferdig snakket.
Under et intervju med Anas Al- Sharif uttalte han at hans dager var talte, men at han ikke var redd for å dø. Egentlig anså han den siste tiden av sitt liv som bonus – fordi han følte at han faktisk levde på overtid. Så ble han også drept i august i år. Ikke mens han var ute i feltet og rapporterte, men mens han befant seg i et pressetelt utenfor et sykehus på Gaza. Et målrettet angrep var rettet mot nettopp dette teltet, og i alt seks journalister ble drept. Fordi Israel mener at Al-Jazeera-journalistene på Gaza egentlig er Hamas-krigere …
Bevisene som Israel opererer med når de setter enkeltpersoner opp på sine dødslister, er høyst tvilsomme. Wolasmal og andre journalister har ettergått listene som Israel har satt opp, der navn, fødselsdato og året da de ble antatt rekruttert til Hamas er satt opp i excelark. Wolasmal dro frem ett eksempel på en person som angivelig skulle ha blitt rekruttert av Hamas i en alder av 10 år. Da de ble konfrontert med dette, skal israelske myndigheter ha sagt at de har funnet listene på Hamas egne PC´er og ikke kan gå god for sannhetsgehalten i dataene. Man tar altså ikke ansvar for målrettede drap, men skylder på fienden.
Tall på antall ofre gjør oss litt numne. 270 journalister er som nevnt drept på Gaza i løpet av de nesten to årene krigen har vart. Mange er selvsagt drept fordi de befant seg på feil sted da bombene falt. Men flere titalls journalister er drept gjennom målrettede tiltak. Dette er helt nytt i moderne krigføring. Journalister har tidligere både blitt kidnappet, torturert og drept. Det har skjedd i mange kriger. Men så målrettet som det store antallet journalister har blitt drept i Gazakrigen – det er noe helt nytt.
Wolasmal har lenge reagert på at andre journalister ikke har solidarisert seg med de drepte journalistene på Gaza. Selv har han bare funnet en liten håndfull artikler om tematikken. Dette står i dyp kontrast til reaksjonene etter Charlie Hebdo i 2015. Da gikk Facebook-profilbilder i svart i en hel verden, med ordene «Je suis Charlie Hebdo». Åtte journalister ble drept pga. satire rundt tegninger av profeten Mohammed. Og bare for å understreke dét: Yama Wolasmal mener at reaksjonen var helt berettiget, for drapene var fullstendig uakseptable. Hans poeng er: hvorfor skjer ikke noe lignende når palestinske journalister blir drept? Å vise solidaritet med disse journalist-ofrene er ikke det samme som å være aktivister. I stedet møtes dette noe som mest av alt minner om taushet. Det han er bekymret for i tillegg er at når Israel slipper unna med dette, kan også andre lands regimer tenke at de målrettet kan ta livet av journalister i fremtidens kriger.
Pt. er f.eks. Jimmy Kimmels talkshow i USA tatt av luften fordi han kom med en upassende spøk om Charlie Kirk, som nylig ble drept. Denne kanselleringen har fått en pressedekning som savner sidestykke … Yama Wolasmal sier at slike hendelser minner resten av verden om Vestens dobbeltmoral. Dette blir han stadig møtt med som journalist.
Yama Wolasmal og familien hans har bodd i Beirut i nesten fem år. Da de kom dit i 2020, var det kaotisk i Libanon. Landets økonomiske situasjon var vanskelig, så kom pandemien, eksplosjonen i byen osv. Likevel – det han ønsket å vise barna sine var mangfoldet i det lille landet. Bildet av landets største moské rett ved Martyrplassen i Beirut, side om side med en kirke, viser byen og landets sanne natur. Her har det vært plass til alle, uansett religiøs tilhørighet. Selv erklærte han da han flyttet dit at han ønsket å vise frem mangfoldet i denne regionen. Det bor 400 millioner mennesker i det som kalles Midtøsten, og man kan ikke generalisere alle disse menneskene. Han innrømmer at dette i dag høres floskete og naivt ut, men gjentar likevel budskapet.
7. oktober 2023 ble alt snudd på hodet … Likevel trodde han aldri at krigen skulle komme til Beirut. Men: det gjorde den! Bomberegnet kom høsten 2024, etter at Hizbollah åpnet en ny front mot Israel i nord. Lenge pågikk krigen kun ved grensen mellom Israel og Libanon, men så begynte Israel å bombe Syd-Beirut, der de fleste Hizbollah-tilhengerne bor. Dette pågikk daglig en tid, ca. 6 km fra der Yama Wolasmal og familien bor. Så kom bomberegnet nærmest i hans eget nabolag. På dette tidspunkt bestemte Yama Wolasmal at kona og døtrene måtte dra tilbake til Norge, for det var for farlig for dem å bli værende.
I september 2024 ble lederen for Hizbollah, Ali Mohammed Shalbi, drept. Det som overrasket både Yama Wolasmal og resten av verden var hvor målrettet angrepene som ble utført i Libanon, var. Man kunne se at kun en leilighet i en hel blokk var sprengt i stykker – eksakt der hvor det målrettede objektet befant seg. Overraskende få sivile ble drept, gjerne også fordi de fikk varsel på forhånd om å evakuere i tide. Og dette til tross for at Israel verken hadde bakkestykker i landet eller annen etterretning. Dronene gjorde jobben. Denne målrettetheten står i dyp kontrast til de massive ødeleggelsene på Gaza … Når man er ute etter kun ett menneske, slippes 700 tonn med bomber over aktuelle område. At det befinner seg hundrevis av sivile i samme område, og hvis liv går tapt i samme slengen, er en del av historien. Da er det vanskelig å fri seg fra tanken om at hevn er et element i det hele …
Avslutningsvis understreket Yama Wolasmal at når han rapporterer fra krigsområder, er han opptatt av å formidle eksakt det som skjer, egentlig uten å sminke på sannheten. Men når reportasjene vises i beste sendetid på norske TV´er, er likevel de verste bildene fjernet. Så det vi som sitter trygt i Norge og andre steder får se, er tilpasset.
Og med dette var et meget interessant foredrag over. Det ble ikke mye tid til spørsmål fra salen, og køene som bygget seg opp foran forfatteren som skulle signere bøker var så lang at jeg droppet å stille meg opp. En stor takk til mennesker som Yama Wolasmal som bruker livet sitt på å rapportere fra kriger vi andre aldri hadde turt å nærme oss.
Avslutningsvis kan jeg jo likevel nevne at mannen min og jeg var i Beirut like før jul i 2019. Dette har jeg skrevet om her på bloggen. Lenken peker til mitt blogginnlegg.
