Anmeldelse av «Det jeg så – Flukten, familien og livet som krigsreporter» av Yama Wolasmal (2024)

En bok hvor forfatteren virkelig byr på seg selv!

Yama Wolasmal (f. 1982) er en av NRKs mest markante utenrikskorrespondenter, kjent for sin skarpe analyse, rolige tilstedeværelse og balanserte formidling fra noen av verdens mest urolige områder. I «Det jeg så» kommer vi tett på hvem han er som menneske, hvilke verdier som driver ham, og hvordan hans bakgrunn har formet både blikket og stemmen han tar med seg ut i verden.

Boka er bygd opp som en serie øyeblikksbilder fra de krigene og konfliktene han har dekket, med særlig vekt på Afghanistan, Libya og Israel–Palestina-konflikten, inkludert krigen på Gaza. Wolasmal tar leseren tett inn i situasjoner der grusomhetene er konkrete og menneskene står midt i stormen. Han skriver om Hamas’ terrorangrep mot Israel 7. oktober 2023, om gisseltraumet som har satt dype spor i det israelske samfunnet, og om hvordan konflikten forsterkes når både frykt og hevnlyst blir drivkrefter. Samtidig viser han også de nyanserte stemmene. Israelere som ønsker en slutt på krigen i Gaza, og palestinere som mener at Hamas må bort. Alle lyver i en krig, men å være avskåret fra å reise inn i Gaza for å kunne se med egne øyne hva som skjer, er spesielt utfordrende for en korrespondent som ønsker å rette et kritisk søkelys i begge retninger.

Et gjennomgående tema er hvor avgjørende balanse er for journalistrollen. Norske journalister kan åpent støtte Ukraina i kampen mot Putin, uten at det rokker ved deres troverdighet. Men dersom han selv skulle uttrykke støtte til palestinerne, ville det straks bli oppfattet som partiskhet. Dette peker på et paradoks i hvordan vi vurderer konflikter, og viser samtidig hvor viktig tillit er i journalistikken.

Familien har vært avgjørende for Yama Wolasmal sitt livsløp. Faren var journalist i Afghanistan før familien måtte flykte, og nærmest tilfeldig havnet i Norge. På Tøyen fortsatte han å dyrke journalistikken. Hver måned laget faren en egen avis hjemme i leiligheten, og dette ble en viktig del av barnas oppvekst. Søsteren, Ayesha Wolasmal, har som kjent skrevet boka «Tusen dager med Taliban» (2024). Oppveksten i en afghansk familie bar preg av strenge rammer, men også verdier som arbeid, integritet og respekt.

Wolasmal legger heller ikke skjul på sine egne sårbarheter. Ungdomstiden var rufsete, og han sto uten vitnemål fra videregående før han tok opp fag og fullførte. Han var dessuten nær ved å bli gjeldsoffer, og i perioder hadde han to jobber samtidig, blant annet som taxisjåfør om nettene. Før han ble ansatt i NRK, jobbet han flere år for et kinesisk nyhetsbyrå. Under opprøret i Libya og den arabiske våren fikk han mengdetreningen som senere gjorde ham til en av Norges mest erfarne krigsreportere.

Midt i alt dette står kjærligheten til kona Shara og døtrene. Han tok dem med til Beirut da han var korrespondent der, men familien måtte sendes hjem da israelerne begynte å bombe Libanon. Denne erfaringen setter søkelyset på det personlige offeret ved en karriere som korrespondent: journalistikken er ikke bare et kall, men også en konstant balansegang mellom yrke og familieliv.

«Det jeg så» er mer enn en bok om journalistikk i krigssoner. Den er et vitnesbyrd om identitet, utholdenhet og menneskelighet. Den viser hvordan tillit bygges gjennom balanse og integritet, og hvordan bakgrunn og erfaring kan gi evnen til å se nyansene som andre overser. Selv om boka har fått en noe blandet mottakelse, opplevde jeg den som sterk, viktig og modig. Ikke minst kom dette frem da fotball-VM i Qatar skulle evalueres. Alle hyggelige reportasjer ble luket bort av frykt for «sportsvasking». Resultatet ble en ensidighet i dekningen, noe som heller ikke ytet arrangementet rettferdighet i det store og det hele. Yama Wolasmal tar til orde for at vi dermed risikerer å lage svært unyanserte fiendebilder.

Jeg sitter igjen med stor respekt både for jobben Yama Wolasmal gjør, og for hvordan han i denne boka tør å være åpen om både styrke og sårbarhet. «Det jeg så» minner oss om hvorfor vi trenger korrespondenter som ikke bare rapporterer, men som også ser menneskene bak krigenes tall og overskrifter.

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Utgitt: 2024
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 278