Anmeldelse av «Tung tids tale – Et familieportrett» av Rana Issa (2025)

Sterk familiehistorie med solide litterære kvaliteter

Rana Issa (f. 1979) er forsker, oversetter og litteraturkritiker med røtter i Libanon og Palestina. Hun er i dag bosatt i Norge, hvor hun arbeider ved Universitetet i Oslo. Gjennom sitt akademiske virke har hun særlig vært opptatt av språk, oversettelse og kulturell identitet, og hun har publisert en rekke artikler innenfor litteratur- og oversettelsesforskning. Med «Tung tids tale» (2025) trer hun for alvor inn i den skjønnlitterære offentligheten. Boka har allerede rukket å bli svært godt mottatt, både for sitt litterære nivå og for sin brennende aktualitet. Ikke minst fordi den trekker linjer mellom forfatterens familiehistorie og det pågående folkemordet i Gaza, en virkelighet som fremdeles utspiller seg mens boka leses.

Boka er et sterkt og personlig vitnesbyrd om en familiehistorie preget av krig, eksil, tap og håp. Gjennom portretter av særlig den eksentriske bestemoren Izdihar, onkelen Hakim og tanten Nuhad, får vi innblikk i hvordan livet til palestinere i Libanon og senere i Gaza ble formet av krigshandlinger, religiøse spenninger og politiske konflikter. Bestemoren Izdihar står fram som en sterk kvinne som bærer ansvaret for familien gjennom tap og kriser, men som samtidig nekter å oppgi sin rett til å være kvinne. Hun er svært egenrådig, og hennes sterke personlighet setter spor i generasjonene etter henne.

Også forfatterens egen mor spiller en viktig rolle i fortellingen. Hun er en kvinne som har ofret mye for å sikre utdannelse og fremtid for barna sine, men som samtidig bar på en sårbarhet og et tap knyttet til hjemlandet. Gjennom moren og farmoren tegner Issa et bilde av hvordan kvinners styrke, ansvar og drømmer har holdt familien sammen i de mest krevende situasjoner.

Onkelen Hakim blir et bilde på de mange mennene som forsøkte å skape en ny tilværelse i eksil, men som til slutt måtte innse begrensningene. Tanten Nuhad representerer på mange måter tyngden av hverdagskampen: økonomiske bekymringer, kampen for å gi barna en utdanning, og ønsket om å stå på egne ben, selv når ressursene ikke strakk til.

Beveggrunnene for å flytte – først til Beirut, så tilbake til landsbyen, senere videre ut – blir gjentatte ganger belyst. Det handler både om økonomiske realiteter og politiske press, men også om tilhørighet og identitet: Hvor hører man hjemme når hjemmet hele tiden blir fratatt en? Gjennom de mange skiftene i tid og perspektiv tegnes et bilde av en familie som aldri får slå rot, men som likevel klamrer seg fast til minner, språk og kulturelle praksiser. Fragmentene – noen ganger usammenhengende og forvirrende – speiler erfaringen av å leve i eksil, med avbrutte historier og et liv preget av brudd og flytting.

Et sentralt tema i «Tung tids tale» er identitet og tilhørighet. Forfatteren viser hvordan slekt og generasjoner må forhandle med både tapet av hjemlandet og ønsket om å bevare sin palestinske identitet i møte med nye omgivelser. Det å måtte forlate sitt eget land, og igjen og igjen skape et nytt hjem i eksil, setter dype spor i mennesker. Et annet viktig aspekt er språk og fortelling, som på mange måter forteller hvem vi er. Boka er skrevet i et språk som både er poetisk og dokumentarisk. Når Issa hopper frem og tilbake i tid, kan det til tider virke fragmentarisk, men det gir også teksten en umiddelbarhet og et sterkt nærvær. Den språklige formen speiler selve erfaringen av å leve i utrygghet og stadig måtte tilpasse seg nye realiteter.

Boka er dessuten en viktig politisk kommentar. Issa vever sin egen families historie sammen med den større historien om palestinernes situasjon, og hun trekker tydelige linjer til dagens situasjon i Gaza. Dermed blir fortellingen ikke bare et tilbakeblikk, men også et brennaktuelt innlegg i en pågående tragedie.

Samtidig reflekterer forfatteren over sitt eget ståsted og valget om å vende tilbake til Norge etter et kortere opphold i Libanon etter pandemien, og hvordan hun både kan føle avstand til og samtidig være dypt forankret i familiens historie. Denne dobbeltposisjonen gir boka en ekstra dimensjon: Den skrives både innenfra og utenfra, med blikket til en som selv bærer historien videre, men som også betrakter den fra et annet sted.

«Tung tids tale» er en bok som gjør sterkt inntrykk. Den er velskrevet, gripende og svært tidsaktuell. Selv om den som nevnt til tider kan oppleves som litt usammenhengende, er det nettopp dette som gir stoffet liv og autentisitet. Rana Issa lykkes med å formidle en familiehistorie som både er personlig og universell, og hun setter ord på den tilstanden av rotløshet, savn og motstandskraft som preger palestinere i eksil.

Det er en bok som ikke gir en glattpolert, lineær fortelling, men som speiler bruddene, forskyvningene og de mange lagene som utgjør en eksilerfaring. Nettopp derfor kjennes teksten sannferdig. Den gjengir et liv der minner, steder og generasjoner hele tiden glir inn i hverandre og avløses av nye tap.

Issa skriver med en kombinasjon av nærhet og refleksjon, og hun gir stemme til erfaringer som ofte forblir tause. På den måten åpner boka ikke bare for en dypere forståelse av én families historie, men også for en større erkjennelse av hva det vil si å leve uten et fast hjemland. «Tung tids tale» er derfor ikke bare et litterært verk, men også et vitnesbyrd som berører, utfordrer og insisterer på at vi ikke kan vende blikket bort.

Dette er en bok som ikke bare skal leses, men som bør diskuteres. Sånn sett passer den perfekt for en lesesirkel. Den minner oss om hva det betyr å miste et hjem, og hvor skjør retten til trygghet kan være.

Utgitt: 2025
Forlag: Forlaget Press
Antall sider: 173
Jeg har mottatt et leseeksemplar av boka.