Anmeldelse av «Tusen dager med Taliban» av Ayesha Wolasmal (2024)

En bok med en sterkt personlig nerve

Afghanistan har lenge hatt en helt spesiell plass i mitt lesende liv. På min gamle litteratur- og filmblogg, rosemariechr.blogspot.com, har jeg skrevet om flere bøker fra og om dette hardt prøvede landet – bøker som «Drageløperen» og «Tusen strålende soler» av Khaled Hosseini og Åsne Seierstads «Bokhandleren i Kabul«. Felles for disse bøkene er at de har gitt meg innblikk i et samfunn preget av dype motsetninger, uro og undertrykkelse – men også menneskelig varme, mot og utholdenhet.

Da jeg hørte at Ayesha Wolasmal hadde skrevet «Tusen dager med Taliban» – og at hun like etter mottok Brageprisen for den – visste jeg at denne boka måtte leses. Og FOR en leseropplevelse det ble! Boka grep meg fra første side, og satt i meg lenge etterpå. Dette er ikke bare en viktig bok – det er også en svært godt skrevet og modig bok, som fortjener et stort publikum.

Allerede i åpningskapitlene forstår man at «Tusen dager med Taliban» er noe mer enn en vanlig reportasjebok. Ayesha Wolasmal kombinerer journalistisk integritet med en fortellende form som gir teksten en nesten litterær kvalitet. Med observant blikk, saklig tone og høy presisjon tar hun oss med inn i et samfunn som for mange fremstår som ugjennomtrengelig. Det er klart at forfatteren kjenner stoffet sitt – ikke bare fra innsiden, men også med en teoretisk og analytisk forankring: hun har mastergrad både i radikalisering og i terrorisme. Og hun har i hele sin oppvekst tatt del i sine foreldres historier og lært språkene som snakkes i Afghanistan – pashto og dari. Dette gir teksten autoritet og dybde.

Det som virkelig løfter boka, er hennes personlige engasjement og tilstedeværelse. Hun er ingen nøytral observatør – hun er en aktør. Hun lever med risikoen, tar konsekvenser av valgene sine og forsøker å gjøre en forskjell. Denne doble posisjonen – som fagperson og menneske – gir boka en kraft som ikke slipper taket.

Et av bokas sentrale temaer er kontroll. Taliban kontrollerer kvinner, institusjoner, informasjon og selv dagliglivet. Wolasmal dokumenterer hvordan frykten preger alt fra hvilke klær kvinner bruker til hvor de kan bevege seg, hvem de kan omgås – og hvilke spørsmål de tør å stille.

Mot dette stiller hun motstanden. Noen ganger åpen, oftere stilltiende og strategisk. Motstanden finnes i hverdagslige handlinger: en kvinne som nekter å tie. En jente som lærer i skjul. En far som gråter når han selger datteren sin – men gjør det for at hun skal overleve. Og Wolasmal selv, som nekter å akseptere Talibans tolkning av islam, og sier høyt at det f.eks. ikke står noe i Koranen som forbyr kvinner å gå til lege alene.

Moralsk kompleksitet er et annet bærende tema. Wolasmal viser oss ikke en verden med enkle svar. Hun skriver om menn som bærer Talibanskjegg, men som egentlig ønsker å flykte. Hun nyanserer bildet av Taliban – som ikke én ideologisk blokk, men som en sammensatt bevegelse, der noen er brutale fanatikere, mens andre er desillusjonerte unge menn uten andre alternativer. Det er sterkt å lese hvordan hun ender med å bedrive parterapi for en kvinne som er gift med en taus talib. Og fordi hun har den doble kulturelle bakgrunnen hun har, balanserer hun dette hårfint på knivseggen, uten å støte ektemannens stolthet.

Wolasmal skriver med et klart, direkte og kontrollert språk – uten store retoriske fakter. Det gir troverdighet og lar stoffet tale for seg selv. Men mellom linjene finnes sterke følelser: sinne, frustrasjon, sårhet, og til tider håp. Hun skaper rom for stillhet og ettertanke – og lar ofte situasjonene tale mer enn ordene. Det er særlig effektivt i skildringen av de hjerteskjærende enkeltskjebnene – som kvinnen med det syke barnet, eller de unge jentene som selges for mat.

Ayesha Wolasmal befinner seg i en sjelden posisjon. Som kvinne med afghansk bakgrunn, men med norsk statsborgerskap, utdanning og erfaring fra vestlige institusjoner, klarer hun å bevege seg på tvers av kulturelle og politiske grenser. Hun kjenner systemene – både Taliban og Vesten – og bruker denne innsikten strategisk.

Hun beskriver hvordan hun finner «smutthullene» i systemet: hvordan hun starter kvinnegrupper, påvirker lokale ledere og snakker Taliban-lederne etter munnen – samtidig som hun driver reell kvinnefrigjøring i det stille. Hun bruker sin kompetanse og sin bakgrunn som verktøy – men betaler også en høy pris, blant annet ved å måtte skjule hvem hun er, hva hun vet og hva hun egentlig står for.

«Tusen dager med Taliban» er en sterkt etterlengtet bok. Den retter et kritisk søkelys mot Vesten og det internasjonale samfunnet, som Wolasmal mener sviktet det afghanske folket ved sin brutale og uforberedte tilbaketrekning. Hun skriver ikke fra utsiden, men fra innsiden – og det gir boken en annen tyngde enn rapporter skrevet fra trygg avstand.

Boka fungerer også som en form for varsling: om en befolkning i krise, om jenter som mister fremtiden, og om et samfunn som sakte, men sikkert lukker seg for verden. Samtidig er den et dokument om menneskelig styrke, motstand og overlevelse.

«Tusen dager med Taliban» skjerper blikket, er vond å lese og umulig å legge fra seg. Ayesha Wolasmal skriver med en sjelden kombinasjon av faglig tyngde, personlig mot og et bankende engasjement for menneskene hun møter. Hun stiller de nødvendige spørsmålene – også til oss som leser: Hva slags ansvar har vi, som tilskuere til en humanitær katastrofe? Hvor lenge kan vi vende blikket bort?

Dette er en bok jeg kommer til å bære med meg lenge – og en jeg allerede har begynt å anbefale til andre. Den fortjener virkelig å bli lest av mange. Ikke bare fordi den kaster lys over et av verdens mest lukkede og underkommuniserte konflikter, men fordi den minner oss om hva det vil si å være menneske – i møte med undertrykkelse, urett og håp.

Utgitt: 2024
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 297