En forsøksvis oppsummering av noe av det jeg har lest det siste året

Når lesningen begynner å henge sammen

2025 går mot slutten, og jeg merker det på en litt uventet måte. Lesningen min har begynt å danne mønstre. I år har jeg så langt lest 137 bøker og det er atskillig flere enn jeg har gjort på mange år. Det er også lenge siden jeg har hatt et leseår som har vært så tettpakket av fagbøker og sakprosa. Jeg har lånt uvanlig mange bøker på biblioteket, og nettopp derfor har jeg også fått med meg både smalere titler og nye utgivelser som jeg ellers kanskje ikke ville ha kjøpt, mest av alt fordi jeg ikke hadde oppdaget dem. Mitt lokale bibliotek i Porsgrunn er nemlig usedvanlig god på å synliggjøre smale bøker. Noen av anmeldelsene mine har funnet mange lesere. Andre har nesten gått under radaren. Det er nettopp disse jeg vil løfte frem i dette innlegget. For når jeg legger dem side ved side, ser jeg et bilde av hva slags leseår dette egentlig har vært for meg.

For selv om disse bøkene spenner fra London og kjærlighet til NATO, Afghanistan, rase, fascisme, arbeidsliv, habilitet, sosialpsykologi og Midtøsten, handler de i bunn og grunn om det samme: makt, identitet, sårbarhet og hva som skjer med mennesker når de blir definert av systemer, konflikter og andres blikk.

Nazneen Khan-Østrems «London – Blant gangstere, rabbinere, oligarker, rebeller og andre ektefødte barn av det britiske imperiet» er på overflaten en bok om én by, men i realiteten en bok om hvordan imperier etterlater seg mennesker, historier og skillelinjer som aldri forsvinner. London fremstår som et arkiv av kolonihistorie, migrasjon, klasse og identitet. Den samme postkoloniale virkeligheten møter oss på en langt mer brutal måte i Ayesha Wolasmals «Tusen dager med Taliban«, der hun skriver fra innsiden av et samfunn der kvinner, språk, kropp og bevegelse kontrolleres av et ideologisk maktapparat. Det er journalistikk, men også dypt personlig motstandslitteratur.

Denne linjen – altså hvem som får bevege seg fritt, og hvem som stoppes, overvåkes eller ofres – går også rett gjennom bøkene «Fisker eller liksvøper?» og «Smugler eller grenselos?» av Kristina Quintano. Begge disse tekstene, på ulike måter, stiller det ubehagelige spørsmålet om hva vi kaller mennesker som hjelper andre å flykte. Er de kriminelle, eller er de redningsmenn? Er grensene uttrykk for rettsstat, eller for moralsk blindhet? Disse bøkene handler ikke bare om migrasjon, men om hvordan juss og politikk kolliderer med menneskelighet, og om hvordan de som handler i grenseland ofte blir dømt av systemene de utfordrer.

Jens Stoltenbergs «På min vakt – Å lede NATO i krigstid» viser den samme verdenen fra maktens sentrum: hvordan krig, avskrekking og diplomati håndteres når det står mellom staters sikkerhet og menneskers liv. Sammen med Eirik Kvindeslands «Iran og Israel – Gamle venner, nye fiender» tegner det et bilde av en verdensorden der historiske allianser, ideologi og realpolitikk hele tiden kolliderer. Kvindesland viser hvordan dagens fiendskap ikke er naturgitt, men politisk produsert, mens Stoltenberg viser hva det koster å forsøke å holde kaoset i sjakk.

Kenan Maliks «Ikke helt svart-hvitt – En historie om rase fra hvitt herredømme til identitetspolitikk» går enda dypere i de samme mekanismene. Han viser hvordan rase aldri har vært biologi, men makt forklart som natur, og hvordan de samme forestillingene i dag lever videre i språk om kultur, verdier og identitet. Når fellesskap smuldrer, blir slike fortellinger sterke.

Det er akkurat dette Clara Zetkin analyserer i «Om fascisme og hvordan bekjempe den«. I denne nye norske utgaven, med forord av Ola Innset, blir det ubehagelig tydelig hvordan økonomisk usikkerhet, politisk avmakt og tap av verdighet skaper grobunn for autoritære løsninger. Fascismen, skriver Zetkin, er ikke et avvik. Derimot er den et svar fra makten når demokratiet ikke lenger beskytter den.

På arbeidsplassen ser vi de samme mønstrene i «Faktaundersøkelser – et «hybrid konfliktvåpen» på norske arbeidsplasser» av Bitten Nordrik og Tereza Østbø Kuldova. Her blir «sannhet» et styringsverktøy, og mennesker reduseres til saker og rapporter. Øyvind Kvalnes’ «Habilitet» viser hvordan slike prosesser også er etiske: hvordan blindsoner, lojalitet og rolleblanding undergraver tillit når ingen lenger våger å stille de vanskelige spørsmålene.

Erving Goffmans «Social samhandling og mikrosociologi – en tekstsamling» gir dette et nesten skremmende presist språk. Vi er alle aktører på en sosial scene, skriver han. Vi beskytter hverandres ansikt, spiller roller og forsøker å holde situasjoner stabile. Når noen mister definisjonsmakten over sin egen rolle, blir de sårbare. Da kan andres fortellinger om hvem de «egentlig» er ta over.

Rob Goffee og Gareth Jones’ «Why Should Anyone Be Led by YOU?» tar dette inn i moderne ledelsesteori: hvorfor mennesker faktisk velger å følge noen, og hvorfor autoritet alltid gis nedenfra. Autentisitet, tillit og relasjoner betyr mer enn posisjon, også her handler det om hvem som får sette rammene.

Men 2025 har ikke bare vært et år for maktanalyser. Det har også vært et år for sårbarhet. Janus Kramhøfts «De nærmeste» er en brutal og vakker roman om alkohol, skam, ekteskap og det å miste fotfeste i sitt eget liv. Paolo Giordanos «Primtallenes ensomhet» forteller det samme i en stillere tone: to mennesker som står nær hverandre, men aldri helt klarer å nå fram. Ensomhet og skyld blir livsformer.

Og så er det Dag Solstads «En sann svir!«, denne merkelige, morsomme, vemodige boka om travsport, minner og alderdom. Midt i all analysen av makt, konflikt og ideologi minner Solstad oss om noe annet: at menneskeliv også består av lidenskaper som ikke kan sies å være nyttige, minner som ikke passer inn i noe system og et jeg som nekter å bli redusert til funksjon.

Når jeg ser disse bøkene samlet, forstår jeg hvorfor 2025 har blitt et så annerledes leseår for meg. Det har ikke bare vært et år med mange bøker. Det har vært et år der lesningen har begynt å henge sammen. Krig, rase, arbeidsliv, fascisme, ledelse, kjærlighet, ensomhet, minner – alt dette er forskjellige språk for det samme spørsmålet: Hvordan organiserer vi livene våre sammen? Hvem får definere hvem vi er? Og hva skjer når systemer, ideologier eller institusjoner blir viktigere enn menneskene de skal tjene?

Kanskje er det derfor jeg har lest så mye sakprosa i år. Ikke for å finne enkle svar, men for å forstå hvilke krefter vi faktisk lever inne i. Og kanskje er det nettopp de bøkene som får færrest klikk som ofte sier mest om tiden vi lever i.

Jeg er ikke ferdig med leseåret ennå, men det er allerede klart for meg at dette har vært et uvanlig år. Jeg har lest mye sakprosa også tidligere, men det er lenge siden jeg har lest så mange bøker som nå. Og fordi verden befinner seg i et slags bristepunkt – der samfunn kan bevege seg mot noe bedre eller noe langt mer destruktivt, skrives det også uvanlig mange bøker som forsøker å forstå nettopp dette. Det er neppe tilfeldig at så mange av dem har funnet veien inn i mitt leseunivers.

Jeg håper at jeg gjennom bloggen min og de bøkene jeg har skrevet om, har bidratt til å inspirere noen og også gitt noen ideer om bøker som det er vel verdt å få med seg.

Selv om dette innlegget neppe er det siste jeg kommer til å skrive om dette leseåret, benytter jeg anledningen til å ønske mine lesere et riktig godt nytt år!

Rose-Marie