Anmeldelse av «På min vakt – Å lede NATO i krigstid» av Jens Stoltenberg (2025)

Sterkt om et krevende lederskap!

Jens Stoltenberg trenger knapt noen introduksjon i norsk offentlighet. I internasjonal sammenheng er det imidlertid årene som NATO-sjef som for alvor har definert det som kommer til å bli hans ettermæle. Før dette var han Norges statsminister gjennom to perioder, og en av Arbeiderpartiets mest profilerte ledere. Kombinasjonen av nasjonal erfaring og internasjonalt ansvar preger hele denne boka, som både er politisk, personlig og historisk på samme tid.

Boka er delt i åtte deler, og denne strukturen gir en tydelig kronologi. Stoltenberg begynner med å beskrive de første månedene som generalsekretær, en periode preget av en brå omstilling fra norsk politikk til global sikkerhetspolitikk. Deretter følger delene som tar for seg Ukraina-krisen i 2014, gjenoppbyggingen av NATO-forsvaret i øst, samarbeidet med EU, håndteringen av Donald Trump, debatten om Kina, tilbaketrekningen fra Afghanistan og til slutt Russlands fullskala invasjon av Ukraina. De avsluttende delene om pandemien, farens bortgang og hans egen avskjed er følelsesladet og får frem mennesket Jens Stoltenberg. Hans beskrivelse av å være fysisk fraværende fra familien, samtidig som han konstant ble oppfordret til å ta «ett år til», er sterk lesning og inngir til stor respekt.

Et hovedtema i de midtre kapitlene er hvordan NATO håndterte utviklingen i Russland etter 2014. Stoltenberg beskriver Putins prosjekt som langsiktig, målrettet og uten illusjoner om samarbeid. Russland søker sikkerhet gjennom kontroll, ikke dialog, og er villig til å bruke militær makt for å oppnå sine mål. Dette utgjorde selve rammen for alliansens omstilling. Mange medlemsland, særlig i øst, følte og føler seg fremdeles direkte truet av Russland, og Stoltenbergs arbeid handlet i stor grad om å bevare en enhetlig linje, både i trusselvurdering, i respons og i politisk beslutningskraft. Avskrekking og dialog må gå hånd i hånd, hevder han, og han skildrer NATOs «to-spors»-politikk med en diplomatisk nøkternhet som gjør stoffet lett å følge.

Et annet sentralt spor er styrkingen av samarbeidet mellom EU og NATO. Historiske låsninger, institusjonell rivalisering og gamle misforståelser måtte ryddes bort, og Stoltenberg bygget møysommelig broer på tvers av disse systemene. Dette arbeidet munnet ut i en markant styrking av samarbeidet, symbolisert ved felleserklæringen mellom EU og NATO.

Så kommer kapitlene om Donald Trump, og med dem et brått sceneskifte. Der Obama var analytisk og forutsigbar, er Trump impulsiv, direkte og ofte konfronterende. Stoltenberg beskriver hvordan kommunikasjonen ble dramatisk endret: korte meldinger, plutselige krav, utspill som kom uten forvarsel. Trump ser NATO i økonomiske termer, nærmest som forretningsmann, og mener at USA bærer en urettferdig stor del av byrden i dette samarbeidet. Stoltenbergs arbeid ble derfor todelt: å dempe konfliktnivået, sikre at USA ikke skulle trekke seg ut av alliansen, og samtidig få europeiske land til å øke sine forsvarsbudsjetter. «Pay your share!» er Trumps mantra, og Stoltenberg håndterte det med en pragmatisk tilnærming: respekt, lytting og stadige forsøk på å få Trump til å se NATO som et instrument også for amerikanske interesser, ikke utelukkende som et tapsprosjekt. Det var og er en krevende balansegang, men det lyktes i løpet av hans periode. En rekke europeiske land har faktisk økt sine bidrag.

I disse årene vokste også Kina frem som et sikkerhetspolitisk tema. Teknologi, infrastruktur og autoritær politisk innflytelse gjør Kina til en sikkerhetspolitisk faktor som NATO ikke lenger kan ignorere. Debatten om Huawei fungerer som et symbol på de nye dilemmaene: USA ønsker en tøff linje, Europa er mer forsiktig, og Stoltenberg måtte formulere et språk som både anerkjente risikoen og inviterte til samarbeid.

Så skiftet verdenssituasjonen igjen. Afghanistan-operasjonen, som hadde vart i to tiår, ble avsluttet under kaotiske omstendigheter. Biden sto fast på tilbaketrekningen, og sammenbruddet kom raskere enn de fleste trodde var mulig. Scenene fra flyplassen i Kabul er historiske, og Stoltenberg skildrer det som en av de mest krevende evakueringsoperasjonene i nyere tid. Samtidig oppsto diplomatiske spenninger, særlig med Frankrike, som følte seg overkjørt både i Afghanistan og i AUKUS-avtalen (*). Det europeiske ønsket om større strategisk autonomi fikk ny kraft.

* (AUKUS er et sikkerhetssamarbeid mellom Australia, Storbritannia og USA, etablert i 2021. Kjernen i avtalen er at USA og Storbritannia skal hjelpe Australia med å skaffe atomdrevet ubåt-teknologi, samt styrke samarbeidet innen cyber, kunstig intelligens, overvåking og annen avansert forsvarsteknologi. Avtalen førte til en alvorlig diplomatisk konflikt med Frankrike, fordi Australia samtidig kansellerte en stor kontrakt om kjøp av franske dieselelektriske ubåter.)

Så kom Russlands fullskala invasjon av Ukraina. Oppbyggingen av russiske styrker, Putins krav om at NATO skulle rulle tilbake tre tiår med europeisk sikkerhetsarkitektur, de intense diplomatiske rundene, ulike vurderinger innad i NATO. Stoltenberg viser tydelig hvordan kapasitet og intensjon ble vurdert ulikt, men at alle til slutt så det samme: Russland var i ferd med å angripe. Selv om vi kjenner utfallet, er lesningen av det som skjedde dramatisk.

Mot slutten blir boka mer personlig. Pandemien, savnet av familien, farens død og den pressede situasjonen der han stadig ble spurt om å ta «ett år til». Vi aner slitasjen bak den rolige fasaden. Dette er partier som boka dybde. De minner oss om at selv den som leder verdens mektigste forsvarsallianse, også er et menneske.

Dette er en solid, gjennomarbeidet og innsiktsfull bok. Stoltenberg skriver saklig, presist og med en diplomatisk balanse som gjenspeiler rollen han har hatt. Det er også en bok som, naturlig nok, har begrensninger. Enkelte detaljer kan han ikke dele, og enkelte vurderinger må han omformulere i et språk som ivaretar fortrolighet og hemmelighetsstemplet informasjon. Men nettopp denne tilbakeholdenheten gir teksten ytterligere troverdighet. Han vet hva han gjør og han er meget bevisst den rollen han har hatt i sin tid i NATO.

Som helhet er «På min vakt» en fascinerende kombinasjon av memoarer, samtidshistorie og sikkerhetspolitisk analyse. Boka gir et unikt innblikk i verdenspolitikk sett fra en person som har stått i rollen i langt større grad enn vi er i stand til å forstå. Selv om det meste av de ytre hendelsene er godt kjent for en nyhets-nerd som meg, opplevde jeg boka som både lærerik, engasjerende og dypt interessant. At Stoltenberg samtidig klarer å gi rom for det personlige, for savn, familie, ansvar og sorg, gjør den etter min oppfatning enda mer lesverdig.

Alt i alt en svært sterk bok, og jeg er glad for at jeg brukte tid på den.

Utgitt: 2025
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 432
Jeg har lånt boka på biblioteket