Annie Ernaux´ debutroman endelig på norsk
Da Annie Ernaux debuterte med «Tomme skap» i 1974, var hun en helt ukjent forfatter. Først nå, i 2025, får vi den på norsk. Og ja, det skyldes nok Nobelprisen hun mottok i 2022. Det er en av de tingene jeg setter pris på med slike priser: at de åpner dører til forfatterskap som ellers kunne blitt stående i skyggen, i alle fall internasjonalt.
Selv om «Tomme skap» skiller seg fra det meste hun har skrevet senere, ved ikke å være eksplisitt selvbiografisk, er det umulig å lese boka uten å kjenne igjen konturene av hennes egen historie. Vi som har fulgt Ernaux og hennes forfatterskap en stund, vet jo hva som ligger foran i forfatterskapet, og dette forsterker selvsagt opplevelsen av denne tidlige romanen. For meg gjorde det lesningen nesten fysisk intens. «Tomme skap» er sånn sett ikke bare en debut. Den er et varsel om alt som skulle komme. En mørk, ubehagelig og hudløs skildring av en ung kvinne som forsøker å forstå seg selv i en verden som ikke gir henne rom til å være sann eller fri.
Romanen åpner med et Paul Éluard-sitat – et epigram – om «falske skatter i tomme skap»:
«Jeg har gjemt falske skatter i tomme skap
En unyttig båt knytter min barndom til min lede
Mine spill til trettheten»
For meg ligger det et ekko gjennom hele boka. Et liv som er fullt av folk, lyder og hverdagslige gjentakelser, men likevel uten et eneste sted å høre til. Allerede fra starten skjønner man at dette ikke blir noen behagelig lesning, verken for hovedpersonen eller oss lesere. Ernaux slipper oss rett inn i en kropp som er i full oppløsning: en ung student som gjennomgår en illegal abort, skildret med en nøkternhet som nesten gjør vondt å lese. Smerten, skammen, det tekniske og brutale ved inngrepet. Alt står der uten filter. Det er som om Ernaux insisterer på å skrive det ingen andre den gangen våget å si høyt. Kateteret, angsten, blodet. Hun pynter ikke på noe. Hun vil at vi skal være til stede, se det for oss, og holde ut sammen med henne.
«Tomme skap» er likevel så mye mer enn skildringen av en abort. For meg står dette først og fremst frem som en roman om klasse, og den gjør det på en måte som er mer kroppslig, tettere på og mer kompromissløs enn noe annet jeg har lest av henne. Scenene fra foreldrenes kafé og kolonial i Rue Clopart er blant de sterkeste i hele boka. Jeg kjente nesten lukten av matosen og de klirrende flaskene, og hvordan gulvene alltid virker litt skitne uansett hvor mange ganger de vaskes. Kundene som henger der dag etter dag, småkranglingen, stillheten, de små ritualene, irritasjonen som ligger som et underlag i hverdagen. Moren som hele tiden er på vakt, faren som veksler mellom varme og et plutselig temperament, bestemoren som kommenterer alt med en blanding av syrlighet og resignasjon. Og alle disse gamle mennene som blir en form for underholdning for datteren og venninnene, nesten som små sceneopptredener de følger spent med på. Det er et miljø der skam og slit setter seg i kroppen og i veggene, og det treffer meg fordi Ernaux beskriver det med en ærlighet som gjør det umulig å trekke seg unna.
Dypest sett er dette en fortelling om å ville ut. Ut av Rue Clopart, ut av kolonialen, ut av det trange livet som foreldrene byr henne, ut av skammen. Den unge jenta klamrer seg til tanken om at utdanning kan være veien videre, en mulighet til å se tilbake på fortiden uten å bli sittende fast i den. Men romanen viser hvor vanskelig det er å bryte med en klassebakgrunn som sitter i kroppen, i smaken, i språket. Ernaux beskriver hvordan moren hennes kritiserer henne for å være lat, dum og uten mål, og hvordan hvert steg mot selvstendighet blir møtt med både stolthet og frykt. Det er et paradoks som mange vil kjenne igjen. Foreldrene ønsker at hun skal få et annet liv, samtidig som de er redde for at hun skal forlate dem, se ned på dem, bli en av dem som raskt går forbi Rue Clopart med et blikk som sier at de ikke lenger hører til samme verden.
Romanens tittel peker rett inn i dette. De tomme skapene handler om følelsene hun ikke får uttrykt, tilhørigheten hun ikke kjenner på, identiteten som ikke får plass hjemme. Men det er også et bilde på et større tomrom i samfunnet, et sted der kvinner ikke blir sett, der klasse begrenser bevegelse, der seksualitet og skam er så tett forbundet at det er vanskelig, for ikke å si umulig, å skille dem fra hverandre. Ernaux viser hvordan jenta hele tiden befinner seg mellom to verdener. Hun er ikke lenger helt barn, men heller ikke egentlig voksen. Hun er for flink til å bli værende i kolonialens liv, men for sjenert, for dårlig kledd, for feil til å føle seg hjemme i en mer borgerlig verden. Hun lever i dette spenningsfeltet av skam over hvor hun kommer fra og skyld for at hun vil noe annet.
Språket er pulserende og presist, og det formidler kroppslige erfaringer med en direktehet som gjør at man vil vike unna og får pustebesvær. Setningene er korte, beskrivelser gjentas, observasjoner bygger seg opp, som om Ernaux hamrer inn det samme poenget om og om igjen, nemlig at livet til hovedpersonen er overveldende og umulig å rømme fra.
«Tomme skap» viser frem hvordan det faktisk var å være kvinne før kvinnefrigjøringen, før prevensjon ble tilgjengelig, og før kvinner kunne velge sitt eget livsløp. Når Ernaux skriver merker jeg at hun trekker på egne erfaringer, og det gjør teksten både mer troverdig og mer brennende nær. Hun skriver innenfra en kropp som aldri får være sin egen, en kropp som blir dratt mellom foreldrenes slit, skolen, bakgårdene, en kropp som andre tar på, ser på, kommenterer. Alt skjer samtidig, lyst og skyld, avsky og begjær, skam og sult etter noe annet. Når hun blir gravid, mister hun helt fotfestet i tilværelsen. Det er en verden uten beskyttelse, og det slår meg hvor lite den egentlig har myknet med årene. Den står der fortsatt, like rå, like avkledd og like kompromissløs som da hun skrev den første gang.
Når «Tomme skap» endelig har kommet på norsk i 2025, kjennes det nesten som et lite kulturhistorisk øyeblikk. Vi får møte Ernaux før hun ble den forfatteren vi kjenner i dag, før hun fant den karakteristiske blandingen av memoar, sosiologi og litteratur som har gitt henne en helt egen plass i europeisk samtidslitteratur. Dette er den unge stemmen hennes, den som ennå ikke har temmet sitt eget raseri, sin skam, sin uro. «Tomme skap» er Ernaux før Nobelprisvinner-Ernaux, en rå og uferdig versjon, men samtidig forbløffende klar i blikket. Det føles nesten som å være vitne til at et forfatterskap tar form.
«Tomme skap» er ingen bok man leser for å underholdes. Den griper tak i deg, setter seg i kroppen og slipper ikke helt taket igjen. Som Ernaux´s debutroman viser den allerede den nådeløse klarheten som senere skulle gi henne Nobelprisen. For meg er det slående hvor ferdig hun egentlig var, allerede her. «Tomme skap» er et lite, mørkt mesterverk som fortjener den oppmerksomheten det nå endelig får.
Utgitt i Frankrike: 1974
Originaltittel: Les armoires vides
Utgitt på norsk: 2025
Oversetter: Henninge Margrethe Solberg
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 171
Jeg har lånt bok på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
