Anmeldelse av «Forsoninger – Veiene ut av det vonde og uoppgjorte» av Nadia Ansar (2025)

Om å gi slipp og finne veien videre

Nadia Ansar, født i 1979, er norsk pakistansk psykologspesialist, født og oppvokst i Oslo. Hun tok doktorgrad i psykologi ved Universitetet i Oslo i 2022, basert på en randomisert kontrollert studie i emosjonsfokusert ferdighetstrening. I dag arbeider hun som forsker og veileder ved Institutt for psykologisk rådgivning i Oslo.

Jeg har tidligere lest «Min skam«, boka der hun undersøker hvordan skam virker i mennesker og relasjoner, og jeg kjente igjen mye av den samme kloke fagligheten i «Forsoninger«. Mens «Min skam» er en svært personlig fortelling, retter «Forsoninger» blikket mer mot hennes arbeid som psykologspesialist og de møtene og erfaringene som har formet henne i rollen som terapeut. Ansar skriver ikke om konflikter som intellektuelle problemer. Hun skriver frem hvordan kroppen tar over når ordene ikke strekker til. Og hun hevder for øvrig at uten skam er det ikke mulig å få til forsoning, dersom man har såret noen dypt.

Gjennom boka møter vi mennesker som kunne vært hvem som helst av oss, med gamle sår som fortsatt ligger og vibrerer under huden. Historiene om Morten, Nora, Thomas og Henrik treffer fordi de er så ubehagelig gjenkjennelige. Jeg har møtt dem før. De som ser ut til å ha kontroll, men mister fotfestet når noe i relasjonen trigger noe gammelt. Når noen (over)reagerer og reaksjonen liksom ikke står i forhold til det som tilsynelatende utløste det. Og når skylden blir eksternalisert – det vil si lagt på andre. Ansar viser hvor dypt dette sitter. Hun gjør det tydelig hvordan nervesystemet reagerer lenge før man selv forstår hva som skjer. Kroppen kjenner igjen fare før hodet gjør det, og vi handler deretter, enten vi flykter, forsvarer oss, går til angrep, blir sinte, blir helt nummen, kollapser eller foretar en unnamanøver.

Her ligger også et av de viktigste poengene i «Forsoninger«. Konflikter handler sjelden om den situasjonen vi står i her og nå. De handler som regel om alt som kom før. Dette er svært ofte ting som ikke har den ringeste sammenheng med den situasjonen man står oppe i der og da, og den relasjonen det tilfeldigvis måtte gå ut over.

Når Ansar trekker inn ACE-studiene, gjør hun det for å gi oss et slags kart over hvorfor vi reagerer som vi gjør. ACE handler rett og slett om vonde eller vanskelige erfaringer i barndommen. Det kan være alt fra vold og rus i hjemmet til psykisk sykdom, følelsesmessig fravær eller uforutsigbare rammer. Poenget hennes er at slike erfaringer ikke alltid setter seg som tydelige traumer der og da. De setter seg i kroppen som en slags alarmberedskap. Kroppen lærer å være på vakt, selv om vi som voksne kanskje ikke forstår hvorfor vi plutselig reagerer så sterkt i en helt vanlig situasjon.

Når voksne mennesker overreagerer, kollapser eller trekker seg unna, handler det derfor sjelden bare om det som skjer foran dem. Kroppen gjenkjenner noe den har sett før. Den gjør det den lærte at den måtte. ACE-forskningen frigjør oss fra forestillingen om at voksne velger sine reaksjoner. Det er kroppen som reagerer først, lenge før vi rekker å tenke.

Et av de temaene Ansar tar opp på en særlig fin og klok måte, er voksne barn som velger å trekke seg unna foreldrene sine. Hun dømmer ingen, og hun gjør det heller ikke til et dramatisk oppgjør. Hun prøver rett og slett å forstå hva som ligger bak. Det kan handle om rus, omsorgssvikt, vold, en opplevelse av aldri å ha fått anerkjennelse for den man er osv. Hun viser at et slikt valg ofte handler om å beskytte seg selv og sette en grense når noe har vært for vanskelig over lang tid. For noen har opplevelser av å bli såret, oversett eller ikke møtt satt dype spor, og da kan voksenlivet bli en balansegang der man prøver å beholde roen og verdigheten. I noen tilfeller betyr det å ta litt avstand. Ikke for å straffe noen, men for å finne pust og trygghet i eget liv.

Ansar anerkjenner foreldres fortvilelse, samtidig som hun tar barnets smerte på fullt alvor. Hun legger ikke skyld på noen, men hun er klar på at forsoning aldri kan presses fram. Den krever en form for erkjennelse hos begge parter, både hos den som har såret og hos den som bærer på såret. En relasjon blir aldri bedre av at én part later som, skyver ting unna eller prøver å være storsinnet på overflaten. Og hvis det i det hele tatt skal finnes et rom for forsoning, må den som føler seg krenket være villig til å si hva som har gjort vondt, og også være ærlig om forsoning faktisk er ønskelig. Uten den åpenheten finnes det heller ikke noe sted å møtes.

Samtidig viser Ansar hvor vanskelig dette kan bli når den opplevde krenkelsen egentlig ikke handler om den andre, men om gammel smerte som blir trigget. Da oppstår et krevende dilemma. For hvordan skal man gå videre sammen uten en unnskyldning, når den som forventes å be om unnskyldning ikke har gjort noe galt? Skal man si unnskyld for noe man ikke hadde skyld i, bare fordi den andre har lagt sine egne gamle sår over i relasjonen? Dette er nettopp et av stedene der Ansar er på sitt klokeste: hun viser hvor viktig det er å skille mellom det som faktisk har skjedd, og det som stammer fra noe langt eldre.

Ansars måte å skrive om det å gi slipp på, er noe av det som sitter sterkest igjen hos meg. Vi bruker ofte uttrykket som om det betyr at vi skal være ekstra storsinnede, tilgi alt og legge det bak oss. Hos Ansar betyr det noe langt mer jordnært og samtidig mer krevende. Å gi slipp handler om å slutte å presse på. Det handler om å gi opp håpet om at en bestemt person skal endre seg, eller gi oss noe vi har ventet på altfor lenge. Det er en veldig menneskelig erkjennelse, nemlig at noen ting ikke lar seg reparere av den som skapte såret.

Å gi slipp betyr ikke at man synes alt som har skjedd er greit, og det betyr heller ikke at man gir opp sine egne behov. Det handler mer om å komme frem til en form for aksept, der man erkjenner at konflikten er låst, og at den andre ikke viser noe ønske om å nærme seg eller bidra til forsoning. Da blir det nødvendig å slutte å vente på et svar som kanskje aldri kommer. For noen betyr dette å trekke seg litt unna for å få luft. For andre handler det om å justere forventningene, eller å slippe kampen for å få noe den andre rett og slett ikke har å gi. Dette er en indre bevegelse som skjer langsomt og stille, ikke en dramatisk avslutning, men en måte å ta tilbake sitt eget liv på.

Det er også å innse at mange mennesker ikke har verktøyene som trengs for å reparere en relasjon. Noen mangler språk, noen mangler modenhet, noen mangler mot og noen mangler evne. Og ikke minst, noen mangler selvinnsikt. De klarer rett og slett ikke å se sitt eget bidrag til det som har gått galt, og uten den forståelsen blir det heller ikke mulig å skape en ny bevegelse i relasjonen. Da blir det vi håper på noe den andre aldri vil forstå at vi trenger. Å gi slipp er å se dette klart, uten å dømme, og likevel velge ro fremfor bitterhet. Det er å slutte å bruke energi på å vente på noe som kanskje aldri kommer, og i stedet beskytte sin egen indre fred.

Et av de viktigste poengene i boka er ansvaret vi selv har for følelsene våre. Ikke ansvaret for det som faktisk har skjedd, men ansvaret for hvordan vi tolker og reagerer i dag. Ansar viser hvordan vi alltid leser en hendelse i lys av det vi bærer med oss fra før. Hele bagasjen vår, med gamle erfaringer, savn, skuffelser og sår, ligger som et filter mellom oss og den andre. Derfor handler det vi føler i en konflikt ofte ikke om personen som står foran oss. Reaksjonen vår er ekte nok, men årsaken ligger gjerne langt tilbake i tid. Det er derfor det kan bli urimelig å legge ansvaret for våre følelser på en annen som ikke aner hva som ble trigget i oss, eller hvilket gammelt minne som ble vekket av noe som i øyeblikket virker helt uskyldig. Når vi forstår dette, blir det lettere å møte både oss selv og andre med mer realisme og mer raushet.

Å se dette kan være en lettelse. Når vi forstår at reaksjonene våre har røtter i noe mye eldre enn øyeblikket vi står i, blir det også lettere å møte konflikter uten å legge hele ansvaret på den andre. Det gjør det mulig å sette grenser med mer ro, fordi vi vet hva som er vårt og hva som faktisk hører relasjonen til. Og det gjør det lettere å slippe den andre ut av rollen som årsak til alt vi bærer på, noe de uansett aldri kunne forstått eller reparert. Denne innsikten skaper et rom for mer ærlighet og mindre skam, både i oss selv og i relasjonene våre.

Det som kanskje imponerer meg aller mest med «Forsoninger«, er måten Ansar klarer å veve sammen psykologisk kunnskap, kroppslige erfaringer, kultur og klinisk praksis med sine egne livserfaringer. Hun skriver ikke som en fagperson som holder avstand til stoffet, men som et menneske som selv har kjent på mye av det hun beskriver. Dette gjør boka både klok og ekte.

Denne boka kommer ikke med enkle svar, og den gir heller ingen garantier for at alt skal falle på plass igjen i relasjoner som har vært vanskelige. Den lover verken forsoning, fred rundt bordet eller friksjonsfrie høytider. Det den tilbyr, er noe annet og egentlig mer holdbart, nemlig en vei innover. En mulighet til å forstå sin egen historie på nytt, og kanskje bære den litt lettere enn før. For noen ganger er det dessverre slik at forsoning ikke er mulig, og da gjelder det å ikke la dette forsure tilværelsen fullstendig.

Kanskje er det dette som egentlig ligger i ordet forsoning. Ikke at alt ordner seg eller blir som vi skulle ønske, men at det som en gang gjorde vondt, ikke lenger får bestemme hvordan vi lever videre.

Jeg ble veldig glad i Nadia Ansars bok «Forsoninger«, som jeg har lånt på biblioteket, men vurderer å kjøpe selv. Det er en klok og modig bok, og samtidig dypt menneskelig i måten den nærmer seg det vanskelige på. Jeg merker at dette er en bok jeg vil komme tilbake til, nettopp fordi den åpner opp nye rom i en selv hver gang man tenker over den. Og jeg tror den vil berøre mange, kanskje til og med gjøre noe viktig for dem som tar seg tid til å lese den.

Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt: 2025
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 411
Jeg har lånt boka på biblioteket