Anmeldelse av «Ikke helt svart-hvitt – En historie om rase fra hvitt herredømme til identitetspolitikk» av Kenan Malik (2023)

Fra rase til «kulturkamp» – Malik avslører mekanismene bak vår tids retorikk

Kenan Malik (f. 1960) er en forfatter som har gjort det til sitt livsprosjekt å undersøke hvordan vi tenker om mennesker, og hva som skjer med oss når tankemønstrene låser seg. Han er indiskfødt britisk skribent, foredragsholder, tidligere programleder for BBC og fast spaltist i The Observer. Bakgrunnen hans er uvanlig sammensatt. Han er utdannet innen både nevrobiologi og vitenskapshistorie, med et intellektuelt fotfeste som spenner fra naturvitenskap til politisk filosofi. Malik har gjennom hele forfatterskapet sitt skrevet om forholdet mellom biologi og ideologi, om grenseoppgangene mellom natur og kultur og ikke minst om hvordan moderne samfunn forstår mangfold, rase og identitet. Blant de tidligere bøkene hans finner vi «From Fatwa to Jihad – How the World Changed: The Satanic Verses to Charlie Hebdo» (2017), «The Quest for a Moral Compass – A Global History of Ethics» (2015). (På denne Wikipedia-siden om forfatteren er det en fullstendig oversikt over alle hans tidligere bokutgivelser.) Titlene viser en forfatter som ikke har berøringsangst overfor de vanskelige, betente temaene.

«Ikke helt svart-hvitt» er på mange måter kulminasjonen av dette livslange prosjektet. Malik går inn til kjernen av hvordan rasebegrepet ble forstått, hvorfor rasebegrepet fikk så sterk makt, og hvorfor det, selv etter at vitenskapen for lengst har skrotet begrepet, fortsatt former politikken, kulturen og følelsene våre. Det som imponerer meg mest, er at han lykkes med å plassere rasedebatten inn i en bred historisk sammenheng uten å gjøre stoffet utilgjengelig for oss lesere. Dette er en bok som både forklarer og utfordrer, som rydder og samtidig ryster. Boka er i det hele tatt meget bevisstgjørende og får oss til å tenke over egne holdninger og oppfatninger på et dypere plan.

Kapittel for kapittel bygger han opp et bilde av en verden som aldri egentlig har frigjort seg fra ideen om rase. Retorikken er imidlertid endret for å gjøre det hele mer «spiselig» i en presumptivt oppegående verden.

I kapittel 1 – «Oppfinnelsen av likhet» – viser Malik hvordan rasebegrepet oppsto som et ideologisk redskap for å rettferdiggjøre slaveri, kolonialisme og hierarkier mellom mennesker. Rase var et begrep som aldri var basert på vitenskap, men som handlet om makt. Kapittel 2 – «Oppfinnelsen av rase» – går inn i opplysningstidens paradoks, der idealene om frihet og likhet kun gjaldt noen få, mens «det barbariske andre» ble konstruert som en mørk kontrast til Europas «hvithet».

I kapittel 3 – «Oppfinnelsen av hvit identitet» – følger han rasebegrepets institusjonalisering i vitenskap og politikk på 1800- og 1900-tallet. Rase ble natur, skjebne og forklaring, og dette dannet en ramme for å forstå kriminalitet, sykdom, moral og sosial status. Deretter viser han i kapittel 4 – «Gjenoppfinnelsen av jødehatet» – hvordan rasens logikk fortsatte etter andre verdenskrig, men i et nytt språk. Nå handlet det om kultur, tradisjon og «integrering», selv om hierarkiene var så og si eksakt de samme.

Kapittel 5 – «Barbariet kommer hjem» – er et av bokas sterkeste. Her argumenterer Malik for at de ideene Vesten trodde det hadde gjort opp med etter andre verdenskrig nå er tilbake i polert og modernisert form. Identitetsorienterte og høyrepopulistiske bevegelser bruker begreper som «kulturforsvar» og «sivilisasjon» for å uttrykke gamle rasehierarkier, men nå forkledd som «verdipolitikk». Barbariet kommer ikke som et sjokk og plutselige sammenbrudd, men som en langsom forskyvning av språk, følelser og grenser for hva som er politisk mulig, påpeker Malik.

I kapittel 6 – «Hvilke universelle idealer?» – retter han blikket mot USA og viser hvordan rase har fungert som en underliggende struktur i det amerikanske demokratiet, selv i perioder der landet har forsøkt å fremstille seg som moralsk fyrtårn. Kapittel 7 – «Smuldrende solidaritet» – beskriver hvordan den brede fellesskapsfølelsen som preget borgerrettighetsbevegelsen og antikoloniale strømninger, gradvis gikk i oppløsning. Malik viser hvordan klasse, geografi, identitet og økonomi trakk i hver sin retning, og hvordan solidaritet ble erstattet av splittelse.

I kapittel 8 – «Fra klassesolidaritet til Black Lives Matter» – følger han denne utviklingen inn i det moderne USA, fra Rodney King og 1990-tallets uro til fremveksten av Black Lives Matter. Han viser hvordan rase fortsatt er et konfliktområde, men også hvordan identitetspolitikk oppstår både som en nødvendig protest og som uttrykk for et samfunn med stadig svakere institusjoner.

Kapittel 9 – «Pass dine egne saker!» – handler om det Malik kaller «representasjonstyrraniet». Dette er mekanismen der hver svart kunstner, forfatter eller offentlig person ikke bare blir vurdert som individ, men som symbol for en hel gruppe. Svakheter, feil eller kontroverser hos én svart kunstner blir ofte tolket som uttrykk for noe grunnleggende ved «de svarte» som gruppe, mens hvite kunstnere alltid får beholde sin individualitet. En hvit som feiler, feiler som person. En svart som feiler, feiler på vegne av alle.

Malik viser hvordan både høyresiden og liberale miljøer bidrar til dette, enten gjennom fordømmelse eller gjennom velmenende forventninger om at svarte kunstnere skal være politiske representanter og moralske forbilder. Resultatet er det samme. Individet får ikke lov til å være bare seg selv når rase er en kategori samfunnet fortsatt insisterer på å bruke.

I kapittel 10 – «Identiteter av alle slag: Rasens spøkelsesaktige etterliv» – samler Kenan Malik trådene. Rase som vitenskapelig begrep er dødt, men som politisk, følelsesmessig og kulturell struktur er det høyst levende. Det finnes i forestillinger om trussel, i retorikken om kulturkonflikter, i den nye høyresidens begreper om «beskyttelse» av sivilisasjon og i den moderne venstresidens bruk av rase som analytisk kategori. Malik kaller det et «zombie-begrep»: dødt i teorien, men virksomt i praksis.

Det er vanskelig å lese denne boka uten å tenke på utviklingen her hjemme. Selv om Norge ikke har den samme historiske raselogikken som Storbritannia, Frankrike eller USA, ser vi klare likhetstrekk i måten identitetspolitikk formes på. Malik beskriver en retorikk der innvandring fremstilles som en trussel mot kultur, nasjon og trygghet, og denne retorikken er ikke lenger forbeholdt ytterkanten.

I Norge snakker vi ikke om rase. Vi snakker om «norskhet», «verdier», «livsstil», «fremmedkulturelle», «våre tradisjoner» og «integreringsvilje». Språket er annerledes, men logikken Malik beskriver er den samme. Det er en forestilling om et opprinnelig fellesskap som må beskyttes mot utenforstående. Retorikken om «invasjon» av flyktninger er bare ett eksempel. Den oppstår særlig i perioder med stor uro, og brukes aktivt for å styrke et inntrykk av at «vi» står i fare for å miste kontrollen.

Maliks analyse gjør det mulig å se hvor subtilt mekanismene virker. Argumentene pakkes pent inn, i kulturelle eller økonomiske forklaringer, men grunnfølelsen – frykt, avstand, mistenksomhet – er den samme som den han beskriver i Europa ellers. Slik blir kulturelle forskjeller kodet som trusler, og innvandrerfiendtlighet fremstilles som fornuft, forsiktighet eller «omsorg» for det norske.

Og det skjer samtidig som velferdsstaten er presset fra flere kanter. Økende demografiske utfordringer, høyere kostnader, mangel på arbeidskraft, og et politisk landskap som splittes, skaper nye rom for fortellinger om at «vi må beskytte oss». Det er alltid i slike tider at identitetspolitikk, både på høyre og venstre side, får ekstra kraft. Når krybben er tom, bites hestene.

Maliks bok gjør det lettere å skjønne hva som foregår. Rase, eller det vi i dag pakker inn som «kultur» eller «verdier», blir en slags følelsesmessig snarvei. Når samfunnet er urolig, griper vi etter det som gir oss en følelse av tilhørighet. Da blir identitet et trygt holdepunkt. Spørsmålet i Norge handler derfor ikke først og fremst om rasisme i tradisjonell forstand, men om hvordan vi snakker om folk. Hvordan språket vårt skaper et «vi» og et «de», hvem vi regner som en naturlig del av fellesskapet, og hvem som hele tiden blir holdt litt på utsiden.

Det er i nettopp denne glidningen Maliks bok treffer som mest. Den viser at kampen ikke handler om ord, men om strukturer av følelser, frykt og forestillinger som lever videre selv etter at vi har erklært oss som «fargeblinde».

Dette er en klok, grundig og tankevekkende bok. Den krever noe av oss lesere, men gir desto mer tilbake. Malik har skrevet et verk som ikke bare forklarer fortiden, men også gir oss et språk for å forstå nåtiden, både ute i verden, og her hjemme.

Utgitt på engelsk: 2023
Originaltittel: Not So Black and White»
Utgitt på norsk: 2024
Forlag: Megafon forlag
Oversetter: Bjørn Alex Herrman
Antall sider: 383
Jeg har fått boka i gave