Anmeldelse av «Hvit makt – USAs rasistiske historie» av Ketil Raknes (2024)

Når fortiden nekter å slippe taket

Kjetil Raknes er statsviter og førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania. Han har i en årrekke vært en av Norges mest presise kommentatorer av amerikansk politikk. Han kombinerer en forskers analytiske blikk med en formidlers evne til å se de lange linjene bak dag-til-dag-politikken. I «Hvit makt» har han skrevet en bok som ikke først og fremst handler om ekstreme holdninger eller ytterliggående grupper, men om hvordan rase har vært bygget inn i selve arkitekturen til den amerikanske staten.

Boka begynner der USA begynner, nemlig med slaveriet. Raknes viser hvordan slaveriet ikke bare var et økonomisk system, men et politisk og ideologisk prosjekt som gjorde det mulig å forene frihetsretorikk med brutal ufrihet. USA kunne være «demokratisk» fordi demokratiet var rasialisert. Det gjaldt noen, ikke alle. Grunnloven, valgsystemet og maktfordelingen ble formet i dette spennet mellom universelle idealer og rasemessig eksklusjon.

Da borgerkrigen tok slutt og slaveriet ble avskaffet, åpnet det seg et historisk vindu. I starten fikk tidligere slaver statsborgerskap og stemmerett. Frederick Douglass, den tidligere slaven som ble en av USAs skarpeste politiske tenkere, står sentralt i Raknes’ fortelling. For Douglass var stemmeretten nøkkelen til alt: uten politisk makt ville ingen rettighet være trygg. Uten stemmerett kunne friheten når som helst tas tilbake. (Jeg har tidligere skrevet om Frederick Douglass´ bok fra 1845 – «En amerikansk slaves liv» – her på bloggen.)

Og nettopp dette skjedde.

Etter noen få år med svart politisk deltagelse, slo hvit makt tilbake. Gjennom vold, terror og nye lover ble svarte systematisk presset ut av demokratiet igjen. Det var her Jim Crow-systemet oppsto: Et lovfestet rasesystem som delte USA etter hudfarge. Skoler, busser, nabolag, sykehus og offentlige rom ble segregert, alltid med dårligere vilkår for svarte. Samtidig ble stemmeretten uthult gjennom leseprøver, avgifter og vilkårlige registreringsregler. Dette systemet ble håndhevet med lynsjinger, trusler og politivold. Det var slik USA kunne være et «demokrati» og et hvitt maktsamfunn på samme tid. Hos Raknes blir Jim Crow ikke et sidespor i historien, men selve nøkkelen til å forstå hvordan rasisme ble skrevet inn i staten.

Denne kampen om stemmeretten og makten over demokratiet løper som en ubrutt linje gjennom hele boka. Da borgerrettsbevegelsen på 1950- og 60-tallet, med Martin Luther King, Malcolm X og tusenvis av navnløse aktivister, brøt gjennom Jim Crow-systemet, var det igjen et historisk øyeblikk. Voting Rights Act ga millioner av svarte amerikanere en politisk stemme. Men også denne gangen utløste dette en ny hvit motmobilisering. Raknes følger hvordan Richard Nixon og senere Ronald Reagan gjorde rasepolitikk valgbar igjen gjennom språk om «lov og orden», kriminalitet og den «tause majoriteten». Rasisme forsvant ikke. Den byttet bare språk. (Nettopp dette skriver også Kenan Malik om i sin bok «Ikke helt svart-hvitt«, som jeg tidligere har omtalt på denne bloggen.)

Barack Obama blir i denne fortellingen et skjebnepunkt. Hans presidentskap representerte både et virkelig fremskritt og et voldsomt tilbakeslag. For mange var han beviset på at USA endelig kunne bli et inkluderende demokrati. For andre ble han symbolet på tap av status, identitet og historisk definisjonsmakt. Raknes viser hvordan denne følelsen av tap ble politisk drivstoff. Reaksjonen på Obama var ikke et avvik, men en videreføring av det Frederick Douglass allerede hadde advart mot: når svarte amerikanere får makt, forsøker systemet å ta den tilbake.

Donald Trump fremstår derfor ikke som et historisk brudd, men som en forenkling. Han sier høyt det amerikansk politikk lenge har sagt i koder: at USA tilhører «oss», og at demokratiet blir farlig når «de andre» får for mye innflytelse. Under Trump blir kampen om valglovene eksplisitt igjen. Hvem som skal få stemme, hvordan, og på hvilke vilkår?

Og det er her «Hvit makt» blir dypt ubehagelig.

For Raknes viser at rasisme i USA ikke først og fremst handler om holdninger, men om makt: om hvem som teller, hvem som beskyttes, og hvem demokratiet er laget for. Når undervisning om rasisme forbys, når stemmerett begrenses, når historien omskrives, er det ikke fordi fortiden er irrelevant, men fordi den er farlig. Frederick Douglass visste det. Derfor gjorde han stemmeretten til frihetens kjerne. (Ta-Nehisi Coates skriver om opplevd rasisme og utrygghet i sin bok «Mellom verden og meg» – jeg har tidligere omtalt denne boka her på bloggen.)

I Raknes’ fortelling blir Trump og MAGA ikke en parentes, men et klimaks. «Make America Great Again» er ikke bare et slagord. Derimot er det en historisk påstand. Den impliserer at Amerika en gang var «større» fordi det var mer ensartet, mer hierarkisk, mer hvitt. Når Trump snakker om å «ta landet tilbake», aktiverer han den samme forestillingen som har fulgt USA siden slaveriet: at demokratiet bare er trygt så lenge det kontrolleres av de rette menneskene.

MAGA-bevegelsen er derfor ikke bare en høyrepopulistisk bølge, men en moderne form for hvit identitetspolitikk. Den er drevet av den samme følelsen Frederick Douglass allerede beskrev på 1800-tallet: frykten for at makt skal skifte hender. Når svarte, minoriteter, kvinner og innvandrere får større politisk innflytelse, oppleves det ikke som demokrati, men som tap.

Raknes viser hvordan denne følelsen har blitt systematisert i vår tid. Valglovene strammes inn i delstat etter delstat, stemmekretser manipuleres, og høyesterett svekker beskyttelsen av stemmeretten, ofte med direkte konsekvenser for afroamerikanere og andre minoriteter. Dette er ikke tekniske justeringer, men en videreføring av Jim Crow i moderne form. Metodene er nye, men logikken er den samme: å sikre politisk kontroll uten å vinne flertall.

Stormingen av Kongressen 6. januar 2021 blir i dette perspektivet ikke et isolert sammenbrudd, men et uttrykk for et dypt historisk mønster. Når demokratiske institusjoner ikke lenger garanterer at «de rette» beholder makten, blir selve demokratiet gjort til fienden. Trump tapte valget, men store deler av MAGA-bevegelsen nektet å akseptere at et flerkulturelt Amerika kunne bestemme over «deres» land.

Slik vender Raknes tilbake til sitt grunnleggende poeng. USA har alltid vært delt mellom to ideer om seg selv. Et ekskluderende Amerika, bygget på rase, hierarki og eierskap til staten. Og et mer inkluderende Amerika, som stadig forsøker å utvide hvem «vi» er. Trump og MAGA representerer ikke slutten på denne historien, men den foreløpige yttergrensen for den ekskluderende tradisjonen.

Det er derfor «Hvit makt» ikke bare er en bok om fortiden. Den er en bok om hvem som skal eie fremtiden.

(Se for øvrig mine omtaler av Hilde Eliassen Restads bok «USA – En nekrolog?«, Clara Zetkins bok «Om fascisme og hvordan bekjempe den» og Geert Maks «USA – en reise«. Og dessuten mine omtaler av NRK-dokumentaren «UXA – Thomas Seltzers Amerika» sesong III og BBC-dokumentaren «Den neste presidenten – Harris eller Trump?«.)

Utgitt: 2024
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 207
Jeg har lånt boka på biblioteket