Det finnes mange måter å måle et år på. I kroner, i hendelser og i overskrifter. Jeg har målt 2025 i bøker. I 140 av dem.
Når jeg ser på listen over leste bøker i 2025, slår det meg – som nevnt i et tidligere blogginnlegg – hvor lite tilfeldig den egentlig er. Den forteller en historie om et år der verden har vært i oppløsning, og der jeg, som så mange andre, har forsøkt å forstå hva som skjer ved å lese.
Omtrent halvparten av bøkene jeg har lest i 2025 er sakprosa. Det er i seg selv et sterkt signal. Dette har vært et år preget av krig, geopolitikk, teknologi, makt, demokrati og sammenbrudd i tillit. Da har jeg strukket meg mot bøker som faktisk forsøker å forklare noe: Pankaj Mishras «Verden etter Gaza«, Hilde Eliassen Restads «USA – En nekrolog?«, Iver B. Neumanns «Hva skjer med verden?«, Øyvind Svendsens «Fellesskap i fare«, Jens Stoltenbergs «På min vakt» og Volodymyr Zelenskyjs «Stemmen fra Ukraina«. Det er bøker som ikke lar deg lene deg tilbake, men som insisterer på at verden må forstås i sammenheng.
Jeg har også lest meg dypt inn i teknologi og makt: Bår Stenviks «Hvem styrer feeden min?«, Inga Strümkes «Maskiner som tenker«, Henrik Skaug Sætras «Hvordan redde demokratiet fra kunstig intelligens«, Lena Lindgrens «Ekko» og Thomas Hylland Eriksens «Appenes planet«. De utgjør til sammen et slags kart over hvordan oppmerksomheten vår er blitt den viktigste slagmarken i vår tid.
Samtidig har jeg lest mye juss, organisasjon og styring: Kjetil M. Larsens «Utlendingsrett i et nøtteskall«, Gudmund Knudsen og Geir Woxholts «Stiftelsesloven med kommentarer«, Øyvind Kvalnes’ «Habilitet» og «Friksjon«, Pfeffer og Salanciks klassiker om makt og avhengighet «The External Control og Organizations«, Whittingtons «Exploring Strategy«. Det er bøker som ikke bare er fag, men som går rett inn i virkelige konflikter, i hvem som bestemmer, hvem som bærer risiko og hvem som har makt til å definere virkeligheten.
Men omtrent halvparten av bøkene er skjønnlitteratur og poesi. Og det er ikke virkelighetsflukt. Det er bare en annen måte å forstå verden på. Annie Ernaux, Ágota Kristóf, Irène Némirovsky, Tezer Özlü, Jenny Erpenbeck, Monika Helfer, Jamaica Kincaid – alle skriver de om minner, tap, skam, fremmedgjøring, makt og tilhørighet på en måte som ingen rapport kan få frem. Når verden føles brutal og uoversiktlig, er det ofte romanene som gir de mest presise sannhetene om hvordan det er å være menneske oppi alt dette.
Mye av skjønnlitteraturen jeg har lest i år kretser rundt det samme som sakprosaen: krig, flukt, arv, familie, vold, kjønn og klasse. Gunvor Hofmo og Ruth Maier hos Hilde Hagerup. Gaza hos Marte Heian-Engdal og Rana Issa. Ukraina hos Geir Gulliksen. Afghanistan hos Ayesha Wolasmal. Iran og Israel hos Eirik Kvindesland. Det er som om hele bokåret har vært gjennomsyret av den samme grunnstemningen: at historien er tilbake og at den ikke er snill.
Omtrent halvparten av bøkene er skrevet av norske forfattere. Det betyr at jeg hele tiden har lest verden både utenfra og innenfra. Jeg har lest om USA, Midtøsten, Russland, Kina og Europa, men også om Norge, vår rikdom, vår selvforståelse, våre konflikter. Martin Bech Holtes «Landet som ble for rikt«, Vigdis Hjorths «Det gode mennesket i Sandvika«, Nina Lykkes «Hvor er de voksne?«, Roy Jacobsens romaner, Carl Frode Tillers «Arbeidarhjerte«. De handler alle, på ulike måter, om hvem vi er i dette landet akkurat nå.
Det slår meg at dette ikke er en liste preget av lett underholdning. Det er få rene feelgood-romaner her. Ingen krimbøker denne gangen. Dette har vært et leseår drevet av alvor, nysgjerrighet og en slags stille uro.
Og likevel: midt i alt dette har det vært rom for skjønnhet. Patti Smiths små bøker. Jón Kalman Stefánssons varme melankoli. Dikt av Hofmo, Ossavy og Øverland. De minner meg om at det å lese ikke bare handler om å forstå verden, men også om å orke å være i den.
140 bøker er mye. Men det er ikke tallet som betyr noe. Det er mønsteret. Og mønsteret i 2025 er tydelig: Jeg har lest meg gjennom en verden i krise, med både faglitteraturens skarpe blikk og litteraturens dype menneskelighet som ledsagere.
Det føles som et riktig år å ha gjort nettopp det.
Godt nytt år, alle mine lesere!
Og så kommer jeg tilbake med en tilsvarende oppsummering av filmer og serier etter hvert.
Rose-Marie
