Anmeldelse av «Arbeidarhjerte 1» av Carl Frode Tiller (2024)

Om klassereisens pris

Jeg har fulgt Carl Frode Tiller helt siden «Skråninga«, og det er få forfattere jeg går inn i med like høye forventninger. Han har en helt særegen evne til å skrive frem mennesker slik de faktisk er: ubehagelige, sårbare, motstridende og dypt gjenkjennelige. Innsirkling–trilogien står fortsatt som noe av det beste jeg har lest i norsk samtidslitteratur, spesielt med tanke på Tillers psykologisk innsikt i mennesker. Derfor var det med store forventninger jeg startet på «Arbeidarhjerte 1» for nesten ett år siden. Underlig nok leste jeg ikke boka ferdig. Samtidig var jeg midt i eksamensforberedelser, og kjente på at jeg ikke hadde tid til å lese romaner. Det hadde med andre ord intet med Tiller å gjøre. For Tiller skuffer virkelig ikke denne gangen heller. Tvert imot: han går rett inn i kjernen av det han kan aller best, og det er å beskrive mennesker, menneskers indre liv og møter med andre.

At dette bare er første bok i en planlagt trilogi, gjør meg faktisk litt ekstra forventningsfull. Jeg har inntrykk av at kritikerne stort sett har vært svært positive, og det overrasker meg ikke. Mange har trukket fram hvordan Tiller skriver seg inn i arbeiderklassens univers med en nærhet og trygghet som både peker bakover i tid og sier noe vesentlig om oss i dag. For meg kjennes det som om han løfter frem sider ved det sosialdemokratiske Norge vi tror vi kjenner ut og inn, men som likevel får oss til å se det hele i et nytt lys. Uansett – gjenkjenneslesfaktoren er sterkt.

I sentrum står Trond, som jeg på ingen måte klarer å være like begeistret for som jeg er for boka. Han befinner seg midt i livet, på en måte i en krise, samtidig som det som skjer frigjør ham. Han og kona har gått fra hverandre, han er litt på kant med døtrene, og har også lagt bak seg en periode med litt for mye drikking. Tiller lar oss se ham både utenfra og innenfra, og det er ikke alltid like behagelig. Trond kan være kantete, litt brå og litt «for god» til å si det som kanskje ikke burde sies. Han skaper friksjon uten å ville det, og det er lett å forestille seg at det samme mønsteret har preget ekteskapet hans og antakelig er årsaken til bruddet.

Så drar han hjem, tilbake til Prærien i Namsos, samtidig som han ser tilbake på oppveksten sin på 70-tallet. Reisen tilbake er kanskje det jeg likte aller best ved boka. Tiller skriver om en oppvekst i arbeiderklassen, om hierarkier og uskrevne regler, om en verden der sosialdemokratiets verdier ikke bare var politiske slagord, men et sett med forventninger og krav. Tronds kompisgjeng forsto ikke hvorfor han valgte å studere. De gikk jo inn i godt betalte jobber og tjente mer enn ham fra dag én. Tronds klassereise er for øvrig ingen suksesshistorie, men snarere en lang og kronglete reise der han på mange måter mistet like mye som han vant.

Og så er det faren. En standhaftig, høyrøsta NKP-mann som ikke slipper lett inn i leserens hjerte. Tiller tegner ham med en slags barsk ømhet: en mann som var politisk prinsippfast, men emosjonelt utilgjengelig. En som hadde sterke meninger om alt, særlig om sønnens valg. Han var både den Trond ville bort fra og den han aldri helt kom fri av. Forholdet mellom dem er et av de sterkeste sporene i boka, nettopp fordi det er så subtilt og så kjent for mange som har vokst opp i miljøer der følelser ble uttrykt gjennom arbeid, faste fronter og uinnpakkede kommentarer.

Det er mye kjærlighet i Trond, særlig når det gjelder døtrene, men også der stokker det seg. Tiller skriver med en nennsomhet som gjør at man kjenner den klumpen i magen som ofte oppstår når generasjoner prøver å forstå hverandre, mens språket ikke strekker helt til. da den ene datteren hans forteller om sin nye kjæreste, en syrisk flyktning, blir han bekymret. Datteren tolker rasisme inn i hans reaksjoner, mens han på sin side er bekymret for kulturmotsetningene og også hvilke traumer syreren kan bære på og som kan skape vansker i forholdet. Men uansett hvordan han forklarer seg, fører det ikke til en god dialog med datteren.

Når jeg legger fra meg Arbeidarhjerte 1, er det med en følelse av gjenkjennelse. Ikke fordi jeg har levd Tronds liv, men fordi Tiller beskriver klassereisens dobbelthet så presist: det å ikke høre helt til noe sted, og likevel lengte hjem. Det treffer. Trond er en type man tidvis river seg litt i håret av. Han er sårbar, men like ofte sin egen verste fiende, og konfliktene han havner i, er sjelden tilfeldige. Likevel beundrer jeg hvordan Tiller får frem at mennesker kan romme både ømhet og selvboikott, og hvordan avstanden mellom generasjoner og verdier kan bli så stor at misforståelsene til slutt er det eneste som går av seg selv.

Den neste boka – «Arbeidarhjerte 2» – ligger allerede og venter på meg, og jeg merker at jeg nesten gruer meg litt til å begynne, men på den gode måten. Det er noe med måten Tiller skriver på som gjør at man blir litt værende i boka lenge etter at siste side er vendt.

Og jeg tror helt oppriktig at Arbeidarhjerte-serien kan bli Tillers viktigste verk siden Innsirkling. Ikke fordi den ligner, men fordi den har den samme dirrende tilstedeværelsen, den samme evnen til å vise oss hvem vi er når vi ikke later som. Som samtlige foregående bøker er også denne skrevet på nynorsk, og det er bare en fordel, synes jeg.

Utgitt: 2024
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 350