En kveld med «Krakk», «Doggerland» og to forfattere som virkelig har noe på hjertet
I går var jeg på Litteraturhuset i Skien, der Mona Riise ledet en samtale som var delt i tre akter: først Guri Idsø Viken om «Krakk«, deretter Agnes Ravatn om «Doggerland«, og til slutt et felles møte der begge forfatterne satt på scenen sammen. Det ble en kveld der historien møtte samtiden, og der viktige spørsmål om litteratur, kritisk sans og leselyst sto og dirret mellom linjene.
Først ut var Guri Idsø Viken, som med «Krakk» tar oss tilbake til Arendal på 1880-tallet, den gangen Norges desidert rikeste by. Ikke bare var Arendal rikere enn resten av landet, den var tre ganger så rik som den nest rikeste byen. Bak velstanden lå tømmer og skipsfart, en strategisk beliggenhet mot kontinentet og et miljø som tok inn alt fra eksotiske krydder til de beste Bordeaux-vinene. 1870-årgangen ble visstnok omtalt som helt uten sidestykke, og den var lett tilgjengelig i Arendal på den tiden.
Midt i dette økonomiske eventyret står Aksel Herlofsen, en historisk person som eide sagbruket, bryggeriet, store deler av eiendomsmassen og etter hvert også banken. I løpet av ti år lurte han alle rundt seg, og da boblen sprakk, gikk hele byen ned i knestående. Det er dette enorme bakteppet Viken har kastet seg inn i. Som hun sa fra scenen: Når man skriver en historisk roman, leter man etter tidspunkter der noe virkelig dramatisk skjer. Krakket i Arendal mot slutten av 1800-tallet var nærmest en gavepakke.
En annen sentral skikkelse i romanen er revisor Thomas Berntsen, som både hadde et forhold til Herlofsen og satt med nøkkelen til avsløringen. 12 millioner kroner forsvant – tilsvarende tre til fem milliarder i dagens verdi. Viken lo da hun bemerket hvor få romaner som faktisk handler om revisorer, og sammenlignet ansvaret deres med advokaters: tyngden, risikoen, ansvaret for å avsløre det man måtte finne. Hun trakk også frem hvordan kvinner på Sørlandet den gangen var mer likestilte enn mange tror, og nevnte figuren Agnes, en kvinne fra Paris som fant sin plass i Arendal, og som drev en kjolesalong … for Aksel Herlofsen.
Etter dette entret Agnes Ravatn scenen, og stemningen skiftet fra historie til samtid. «Doggerland» er en roman om familien Høst og det familiedrevne forlaget gjennom 150 år. Myrna, den aldrende forlagssjefen, inviterer slekten til det alle tror er hennes 70-årsfeiring, men som i stedet viser seg å være et strategiseminar ledet av en ekstern coach. På en øy. Det hele utvikler seg raskt til en maktkamp mellom søsknene, der Edda – fortelleren – står midt i kryssilden.
Men romanens egentlige kjerne aktiveres idet Edda mottar et anonymt manus: Doggerland. Dette manuset avslører hennes dypeste hemmelighet. Da Riise spurte Ravatn om hva som driver henne til å skrive slike plot, svarte hun tørt: «Jeg spør meg selv: Hva er det verste som kan skje?» Det sier mye om både formen hennes og den brutale psykologien som gjerne ligger bak historiene hennes. Pluss humoren, så klart.
De snakket også om grensene for å skrive om mennesker man kjenner, og her var Ravatn tydelig: Hun kunne aldri ofret noen litterært på den måten. Derfra gled samtalen over i KI og forlagsbransjens store uro: konsentrasjonsevnen faller, ungdom leser mindre, KI-flommen gjør sitt inntog. Mye av det som sendes inn til forlagene, er – som Ravatn sa – «rett og slett drit». Hva det gjør med litteraturen på sikt, vet ingen.
Tittelen Doggerland fikk også en fin forklaring. Doggerbank var en gang fastland, mellom Europa og Storbritannia, før havet steg og alt sank under overflaten. Derfor fungerer tittelen som et bilde på det som ligger skjult, like under kanten av det synlige. I romanen speiles dette også i sønnen til Edda og Filip, som sliter sosialt, går med øreklokker og søker tilflukt hos en KI-venn. Selv om han bare er åtte år, har han for lengst lært at han ikke kan være seg selv.
I siste del av kvelden satt begge forfatterne sammen på scenen, og Riise åpnet lettbeint med hønseprat: begge har høner, og det var tydelig at de deler en ekte glede over de små personlighetene som trasker rundt hjemme hos dem. Ravatn understreket at høner har «hele spekteret av personligheter», og vi som satt i salen kunne fornemme hennes lyst til å bruke dette som inspirasjon til en roman en dag.
Samtalen gikk derfra videre til Ibsen. Hos Viken nevnes han direkte, for de fine fruene i «Krakk» går i leseklubb, og «Et dukkehjem» dukker opp som et slags bakteppe til det livet de lever. Kanskje identifiserer opptil flere seg med Nora? Hos Ravatn er Ibsen mer som en skygge i bakgrunnen. Hun fortalte at hun leste «Villanden» rett før hun skrev «Doggerland«, og at hennes fire siste romaner egentlig er kammerspill med den retrospektive teknikken som bærende litterært grep. Mens Viken henter inspirasjon fra Skram og Bjørnson og fra det universelle ved menneskelig atferd, uavhengig av epoke, er Ravatn opptatt av karakterer som bærer på mørke hemmeligheter.
Viken var dessuten tydelig på at mennesker i sin natur er grunnleggende irrasjonelle, og at det er der romanene hennes finner stoffet sitt. Uten denne irrasjonaliteten ville karakterene blitt flate og lite interessante.
En av de mest engasjerende delene av samtalen var Ravatns bekymring for fallende leseevne og manglende konsentrasjon, særlig blant unge. Hun snakket om hvordan lesing utvider tanken, øker empati, skjerper evnen til kritisk analyse og i det hele tatt er en form for mental styrketrening. Hvis denne utviklingen fortsetter, sa hun, risikerer vi større forskjeller i befolkningen. «Det er bare å se til USA,» la hun til. Politiske ekko-kamre og polarisering er konsekvensene. Det mest urovekkende er kanskje at når man slåss om virkelighetsforståelsen, er det ofte de som ikke leser som «vinner» debatten – fordi de er flest og mest støyete.
Mot slutten kom enda en historisk kuriositet: Arendal var faktisk den første byen i Norge som fikk bibliotek, allerede på 1830-tallet. De som reiste ut i verden, tok med seg bøker hjem og donerte dem videre til fellesskapet.
Og så – som en siste oppfordring – sa Riise det som kanskje traff sterkest: «Les for barn og barnebarn! Det er der arbeidet må begynne.»
Det var en kveld som både underholdt og uroet. To forfattere, to helt ulike univers, men et felles engasjement for litteraturen og hva den betyr i et samfunn som står midt i store endringer. Akkurat derfor gikk jeg hjem med hodet fullt av tanker. Og med den litt vemodige følelsen av at lesing aldri har vært viktigere enn nå. Det er kanskje dette som driver meg mest når jeg insisterer på å skrive om bøker og litteraturopplevelser på denne bloggen: å inspirere flere til å lese mer! Lite gleder meg mer enn å få høre at noen blir inspirert til nettopp dét etter et besøk på min blogg.
Det ble selvsagt boksalg og boksignering!
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
