Når sannhet blir styringsverktøy – en kritisk gjennomgang av faktaundersøkelser
Boka åpner med en kraftfull kritikk av hvordan faktaundersøkelser brukes i norske virksomheter. Arbeidslivsforsker Bitten Nordrik er kjent for sin lange erfaring fra Fafo og sin forskning på konflikt, makt og styringsformer i norsk arbeidsliv. Sosialantropolog Tereza Østbø Kuldova er forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI). Forfatterne kombinerer ulike faglige perspektiver for å undersøke en metode som har fått bemerkelsesverdig stor innflytelse uten at den er faglig, juridisk eller etisk forankret.
Metodisk står boka støtt. Forfatterne bygger analysen sin på kvalitative dybdeintervjuer, fokusgrupper, dokumentstudier, rettslig materiale og tre omfattende caser. Det er et imponerende empirisk arbeid som gir dem et sjeldent innblikk i hvordan faktaundersøkelser faktisk oppleves og fungerer, ikke bare slik det hevdes i styringsdokumentene. Gjennom materiale som omfatter både ledere, ansatte, tillitsvalgte, psykologer og jurister, tegner de et helhetlig bilde av en metode som har fått vokse frem uten kritisk motstand, uten vitenskapelig forankring og uten at konsekvensene er tilstrekkelig belyst.
Boka åpner med et kraftfullt oppgjør med hvordan faktaundersøkelser brukes i norske virksomheter. Forfatterne kaller metoden et «hybrid konfliktvåpen». Dette er ikke en metafor som brukes for å sjokkere. Derimot brukes begrepet for å beskrive hvordan juss, psykologi og ledelseslogikker smeltes sammen til et verktøy som påstås å være nøytralt, men som i praksis ofte skaper mer konflikt enn det løser. Konflikter som tidligere kanskje har ligget oppe i dagen, forsvinner gjerne under overflaten og holdes nede ved hjelp av frykt. Ingen tør å si noe av frykt for konsekvensene.
Innledningskapitlene viser hvordan språket om arbeidsmiljø og konflikter er blitt «militarisert» gjennom at ord som «risiko», «avvik», «etterforskning», «bevis» og «nulltoleranse» har fått fotfeste. Dette er ikke bare språklige glidninger. De baner vei for etterretning snarere enn dialog. Der konflikter tidligere ble sett som relasjonelle og organisasjonsmessige utfordringer, fremstilles de nå som potensielle regelbrudd, avvik eller personlig svikt.
I denne delen av boka får man et tydelig inntrykk av at faktaundersøkelsen ikke er et nøytralt verktøy, men en metode som gjør noe med konfliktene den settes til å håndtere. Den individualiserer. Den forenkler. Den gjør mennesker til objekter for gransking og i verste fall også til bærere av skyld.
Forfatterne viser grundig hvordan faktaundersøkelser hviler på et skjørt og fragmentert kunnskapsgrunnlag. Slike undersøkelser bidrar til å psykologisere konflikter og tillegge personer motiver og egenskaper som ikke lar seg verifisere. De overser organisatoriske, kulturelle og strukturelle rammer, det vil si alt det som egentlig er med på å forme et arbeidsmiljø og en kultur.
Det kanskje mest urovekkende er at metoden ikke har noen klar juridisk hjemmel. Likevel har den fått status som autoritativ praksis. Metoden har blitt et verktøy som egentlig står på utsiden av de norske arbeidslivsmodellprinsippene, som handler om medvirkning, dialog, kontradiksjon og kollektiv problemløsning. På tross av dette har metodikken blitt brukt som målestokk for «sannhet» i komplekse konflikter, selv om det handler om innsamling av subjektive opplevelser.
Kapittel 7 er bokas aller sterkeste del. Her følger forfatterne faktaundersøkelsen i praksis; fra bestilling av mandat til ferdig rapport. Det som avdekkes er dypt foruroligende.
Mandater som sporer av og blir uklare. Intervjuer som fungerer mer som avhør enn samtale. Hypoteser som ligger ferdig formulert før intervjuene i det hele tatt starter. Og rapporter som gjengir subjektive utsagn som objektive fakta.
Dette er ikke bare metodiske problemer. De er systemiske. Forfatterne viser hvordan virksomheter glir over i en etterretningslogikk der granskerne får en definisjonsmakt som går langt utover det arbeidsmiljøfaglige. Der virkelighetsbeskrivelser ikke lenger eies av partene, men låses i et dokument som ofte får større tyngde enn noen kunnskapsbasert vurdering.
Her er forfatterne skarpest i sin kritikk: Når faktaundersøkelsen først er satt i gang, har ingen kontroll over hva som blir skrevet eller hvordan konfliktens fortelling blir fortolket. Og det er nettopp dette som skaper uopprettelig skade, og det er fordi rapporten blir stående som «sannheten» uansett hvor mange feil den måtte inneholde.
Kapittel 8 viser hvordan faktaundersøkelser virker. Ikke bare på individnivå, men på hele organisasjonen. Den psykologiserende logikken gjør at vanlige konflikter oppleves som personlig svikt. Tillitsvalgte trekkes inn som vitner eller som «del av problemet». Frykt, taushet og lojalitetskonflikter brer om seg.
Det sterkeste poenget er dette: Siden prosessen oppleves som en formell etterforskning, reagerer folk deretter. De trekker seg tilbake. De beskytter seg. De forteller mindre og sier det «riktige». Tilliten, som er selve fundamentet for den norske arbeidslivsmodellen, uthules.
Kapittel 9 er kanskje det mest tankevekkende, fordi det handler om hvordan bruken av metoden former organisasjonene våre over tid. Her synliggjøres det hvordan faktaundersøkelser flytter grensene for hva som oppfattes som legitim kontroll:
Når subjektive erfaringer oversettes til objektive «fakta».
Når HR-systemer begynner å ligne etterretningsregimer.
Når arbeidsgiver får definisjonsmakt som ikke er mulig å korrigere.
Da endrer ikke bare konflikten seg. Hele organisasjonen endrer seg.
Forfatterne henter frem W.I. Thomas’ klassiske tese: «If men define situations as real, they are real in their consequences.» Det er dette faktaundersøkelsen gjør: Den gjør én fortolkning virkelig, og den gjør det med metodens autoritet.
Juristene som har bidratt til kapittel 10 viser med stor tydelighet at faktaundersøkelser ikke er juridisk forankret. Arbeidsgivers undersøkelsesplikt tolkes altfor vidt, og personvern, kontradiksjon og grunnleggende rettssikkerhet settes under press. En av de mest interessante advarslene handler om hvordan vurderinger av «personlighet», «holdninger» og «motivasjon» sniker seg inn, uten at dette har noe i en juridisk vurdering å gjøre. Dermed kolliderer faktaundersøkelsen med de prinsippene som skulle beskytte ansatte aller mest.
Det som gjør denne boka så uvanlig sterk, er at den kobler det personlige, det organisatoriske og det strukturelle. Den viser hvordan faktaundersøkelser ser ut fra innsiden, både for den som granskes, for tillitsvalgte, for ledere og for organisasjonen. Men den viser også hvordan metodevalget former maktforhold, styringsformer og det psykologiske klimaet på arbeidsplassen.
Her er tre av de mest slående innsiktene, som jeg noterte meg under lesningen:
1. Tillit erstattes av kontroll
Når konflikter håndteres som etterforskning, fremmer det frykt, ikke trygghet. Det undergraver partsamarbeidet og forvandler kollegiale relasjoner til potensielle risikoområder.
2. Sannhet blir et styringsverktøy
Det som fremstår som «objektiv fakta» er i realiteten en fortolkning. Rapporten skaper sannhet, den avdekker den ikke. Dermed blir den også et instrument for definisjonsmakt.
3. Psykologisering skygger for struktur
Når konflikter reduseres til individets egenskaper, forsvinner blikket for organisasjonskultur, arbeidsbelastning, ledelse og systemfeil, altså selve kjernen i arbeidsmiljøfaget.
Til sammen tegner boka et bilde av en metode som aldri burde hatt den posisjonen den har fått. Den viser hvor sårbart arbeidslivet blir når etterretningslogikk overtar for dialog, når kontroll erstatter tillit og når kompleksitet glattes ut i en rapport som hevder å være nøytral.
Dette er en bok som ikke bare kritiserer faktaundersøkelser. Den utfordrer hele forståelsen av hvordan vi jobber med konflikter. Og den gjør det med en tyngde som er vanskelig å overse.
Dette er en bok som burde få konsekvenser for norsk arbeidsliv!
Utgitt: 2021
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 277
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
