Anmeldelse av «Vi puster fortsatt» av Yohan Shanmugaratnam (2020)

En bok som trekker pusten for oss når vi glemmer å gjøre det selv

Etter å ha lest Yohan Shanmugaratnams bok «Hjertet i to – Seks måneder med Karpe«, ble jeg svært nysgjerrig på hva annet han har skrevet, og dermed dukket denne boka – «Vi puster fortsatt» – opp på radaren. Det er nemlig sånn med lesing at det ene fort fører det andre med seg, og plutselig kan det oppstå flere stier ut fra en eneste bok. Det er nesten sånn at man kan bli litt «lesefartsblind» av mindre. Tankene mine gikk for øvrig både til Erving Goffmanns bok om mikrososiologi (som handler mye om tolkningen av den non-verbale kommunikasjonen mellom mennesker) og Ta-Nehisi Coates´ bok «Mellom verden og meg» (som handler om at noen kropper er mer utsatt enn andre for å bli drept) under lesningen av Shanmugaratnams bok.

«Vi puster fortsatt» er en tynn liten flis av en bok på 121 sider, og det var derfor fort gjort å lese den. Ikke dermed sagt at det var en lett bok å lese, for innholdet er svært seriøst og alvorstynget.

Forfatteren åpner ikke med teori, definisjoner eller posisjonering. Han åpner med et minne. Lyden av en eksplosjon, glass som knuser, en kropp som ikke forstår, men reagerer. Det er Oslo, 22. juli 2011. Et helt vanlig byrom er plutselig et katastrofeområde. Vi kjenner det i kroppen – fysisk – mens vi leser. Jeg husker jo godt dette øyeblikket, selv om jeg ikke var i sentrum akkurat da. Tilfeldighetene gjorde at jeg dro litt tidligere fra kontoret, som lå rett ved Regjeringskvartalet. Men timene da det ble spekulert i hvorvidt det var noen utenfra som sto bak – og reaksjonene da det viste seg at det var en etnisk norsk mann som sto bak … Først og fremst lettelse, fordi noe annet kanskje kunne ført til rasistisk vold i gatene … Like fullt kjenner jeg personlig ikke-etniske nordmenn som ble trakassert på gata før gjerningsmannen ble avslørt. Som fikk slengt etter seg at de skulle «komme seg tilbake der de kom fra» …

I alle fall – dette setter tonen for hele boka.

Forfatteren forteller om en barndom og ungdomstid som strekker seg mellom Sri Lanka, Japan og Norge. Det er ikke eksotisk. Det er først og fremst rastløst. Det er et liv der man hele tiden må tolke rommet, lese ansikter, forutse andres reaksjoner før man slipper seg selv til.

I Japan lærte han å bli usynlig. I Norge lærer han at han aldri kan være det. Han blir ikke definert av hva han gjør, men av det andre leser inn i huden hans. Han lever med en konstant forventning om å måtte forklare. Kroppen er alltid det som snakker først. Det mest smertefulle er kanskje dette: Han vet at han kan gjøre alt riktig, men han kan aldri kontrollere blikket fra dem rundt seg.

Historien om foreldrene gjør boka uventet sår. Faren drives av tro på rettferdighet, moren av ønsket om trygghet. De flytter igjen og igjen (Sri Lanka, Japan, Norge), ikke av eventyrlyst, men fordi verden rundt dem hele tiden endrer spillereglene. De prøver å skape et stabilt liv mens alt rundt dem er i oppløsning. Det er slit, først og fremst en masse slit. Og heldigvis mye kjærlighet. Forfatteren skriver frem den stille modigheten i foreldrene uten at det blir sentimentalitet. De holder seg flytende.

Deretter åpner boka seg mot verden. Han skriver om USAs krig mot terror, om tortur, overvåkning og hvordan vestlige land lenge opererte med to rettssystemer: ett for «oss» og ett for «dem». Han viser hvordan vold og overgrep som forsvares som «nødvendige», setter varige spor.

Og så kommer han tilbake til Oslo. Til 22. juli.

Han beskriver hvordan han selv, akkurat som resten av Norge, tenkte at bomben måtte være plassert av noen «utenfra». Før man visste noe, hadde man likevel bestemt seg for hvem som var farlig. Kontrasten når gjerningsmannen viser seg å være hvit, norsk og høyreekstrem, er åpenbar og vond. Hvordan «terror» var ordet vi brukte når vi ble angrepet av «dem». Hvordan «ensom ulv» ble ordet vi brukte når det var «en av oss». Han lar følgende spørsmål bli hengende: Hvem får være individ, og hvem blir gjort til representant for en hel gruppe?

Når han står på Eidsvolls plass under demonstrasjonene i 2020 og roper navnet George Floyd sammen med tusenvis av andre, skjer noe nytt. Han kjenner seg ikke alene. Han beskriver følelsen av å endelig få lov til å puste i et rom, uten å måtte forklare hvorfor. Der, midt i folkemengden, ligger bokas nøkkel: Å puste handler ikke bare om nok oksygen. Det handler om tilhørighet,

Og det er dette boka gjør. Den viser hvordan pusten, vår mest grunnleggende menneskelige rett. kan tas fra noen uten fysisk berøring. Bare gjennom blikk, forventning og språk.

Boka kunne ha vært bitter, formulert som et anklageskrift eller ha vært moraliserende. I stedet er den rolig, presis og nyansert. Det smertefulle ligger i det usagte: at mye vold i vår del av verden kommer fra forestillingen om at noen kropper er tryggere enn andre.

Forfatterens styrke ligger i at han ikke diskuterer ideer. I stedet viser han hva ideene gjør med kroppene som må leve i dem. Han binder det personlige til det politiske, viser hvordan verdenshistorien setter seg i menneskekroppen og han skriver med ømhet som mål.

Dette er ikke en bok om rasisme. Derimot er det en bok om tilhørighet. Det er en bok om hva det gjør med et menneske å leve i et samfunn der andre hele tiden tillegger deg intensjoner du ikke har. Og det er en bok om motstand. Den stilleste og mest utholdende formen for motstand: å bli stående, å bli værende og å puste. Og puste – det gjør vi fortsatt!

Utgitt: 2020
Forlag: Forlaget Manifest AS
Antall sider: 121
Jeg har lånt boka på biblioteket.