Anmeldelse av «Social samhandling og mikrosociologi – en tekstsamling» av Erving Goffman (2004)

En personlig anmeldelse og teoretisk oppsummering

Erving Goffman (1922–1982) regnes som en av de mest innflytelsesrike sosiologene i det 20. århundret. Ikke fordi han analyserte store samfunnsstrukturer eller politiske systemer, men fordi han gjorde det motsatte. Han zoomet helt inn på det hverdagslige, det mikroskopiske i samspillet mellom mennesker. Goffman var opptatt av det vi vanligvis ikke tenker over i denne sammenhengen. De bitte små sosiale bevegelsene mellom mennesker som skaper relasjoner, identiteter og roller. Han observerte hvordan vi hilser, avbryter oss selv, glatter over pinlige situasjoner og hvordan vi hjelper andre å redde ansikt. Han løftet det umerkbare og usagte – ofte definert som det non verbale – opp i lyset.

Goffmans hovedidé er like enkel som den er radikal: Sosiale situasjoner fungerer som en scene. Vi spiller roller. Vi opptrer. Vi er ikke bare mennesker med én stabil identitet. Vi er aktører som hele tiden forvalter hvordan vi ønsker å bli oppfattet av andre. Han skriver at individet fremviser en viss mening og sammenheng i sine handlinger for å få omgivelsene til å tro på rollen. Vi skaper inntrykk, og de rundt oss samarbeider med oss om å opprettholde den sosiale virkeligheten. Situasjonene er viktigere enn personene, og individet må så og si «ofres» til fordel for det sosiale. For noen ganger havner individet i rollekonflikter som ikke kan løses uten omkostninger for vedkommende.

Denne forståelsen av menneskelig samhandling handler ikke om falskhet. Det handler om at alt sosialt liv er koordinert. Rollen vi får i en gitt situasjon, kommer med forventninger, og det skjer hele tiden et stille, nesten usynlig arbeid for å få situasjoner til å fungere. Det er dette Goffman kaller ansiktsarbeid. Med dette mener han handlinger som man foretar for å sikre at det man gjør, er i overensstemmelse med ansiktet, og her tenkte i alle fall jeg på det å unngå at man dobbeltkommuniserer. Munnen sier en ting, mens ansiktet forteller noe helt annet. Det viktigste i samvær er ikke å avsløre sannheten, hevder han, men å unngå at noen mister ansikt. I dette ligger noe dypt menneskelig: Vi vil unngå ubehag. Vi vil bevare verdighet — både vår egen og andres.

Det er derfor vi ler av en dårlig vits. Det er derfor vi later som om vi ikke ser når noen søler kaffe over hele bordet. Vi hjelper andre å holde masken. For hvis en situasjon bryter sammen, hvis noen plutselig «trår utenfor manus», oppstår et vakuum av sosial usikkerhet. Goffman beskriver hvordan slike øyeblikk virker nesten dramatiske, selv om handlingen kan være minimal. Alt stopper opp et sekund. Alle sanser skjerpes. En felles reparasjonsprosess trer inn. Det viktigste blir å få situasjonen tilbake på rett spor igjen, tilbake til normalitet.

Samtidig viser Goffman hvor sårbar man er når andre definerer rollen. Når individet defineres gjennom rollen, kan han reduseres til en funksjon. Han skriver om hva som skjer når noen bestemmer at dette er din plass, din identitet, din mening og låser deg fast der. Dette fenomenet kjenner vi i dag som karakterdrap: andres definisjon av deg blir sterkere enn din egen. Det skjer når noen gir en handling eller et utsagn en bestemt tolkning, gjerne tatt ut av kontekst, og bruker den som bevis på «hvem du egentlig er». Goffman viser at den sosiale identiteten vår ikke er statisk, men oppstår i andres blikk. Når blikket blir dømmende, blir rollen et fengsel.

Men Goffman gir også et motgrep: rolledistanse. Dette er kanskje det begrepet som traff meg sterkest. Rolledistanse er evnen til å vise at du ikke er rollen din. At rollen er noe du forvalter, ikke noe du er fanget i. Individet kan ta avstand fra rollen for å vise at det har flere muligheter, flere identiteter, hevder han. Goffman beskriver dette som en subtil makt: Ved å skape avstand til rollen viser individet at det står over den. Man vrir seg fri, uten å bryte scenen. Rolledistanse blir dermed et vern mot karakterdrap, mot at andre styrer narrativet om hvem du er.

En av bokas mest fascinerende innsikter er hvordan konteksten styrer alt. Ikke bare hvordan vi oppfører oss, men hvordan vi tolkes. En handling kan være omsorg i én sammenheng og kontroll i en annen. Humor kan være varme eller angrep. Goffman skriver at en handling får sin betydning gjennom den situasjonen den er innleiret i. Tar du bort konteksten, mister handlingen sin mening, og rommet fylles av fortolkninger. Når noe tas ut av kontekst, blir det også et våpen. I en tid der klipp, skjermdumper og løsrevne utsagn spres uten sammenheng, kunne dette vært skrevet i dag.

Goffman avslutter boka med et større løft: en forsvarstale for mikrososiologien. Han mener at det ikke er på det store nivået — samfunn, økonomi, politikk — vi best kan forstå menneskers liv, men i det minimale. I blikk, i pauser, i ubehaget, i de små strategiene vi bruker for å manøvrere i det sosiale rommet. Han skriver at mikrososiologien gir oss innsikt i selve strukturen i sosialt samspill og synliggjør hvordan de store kreftene virker gjennom de små situasjonene.

Når jeg legger fra meg boka sitter jeg igjen med en følelse av sterk gjenkjennelse. Det Goffman beskriver er ikke primært teori. Det er livet selv. Han setter ord på det vi innerst inne allerede vet, men ikke visste at vi visste. At vi beskytter andres ansikt. At vi forsøker å unngå pinlige situasjoner. At vi frykter å bli misforstått eller definert av andre. At vi ønsker å bli sett som hele mennesker, ikke som roller.

Kanskje er dette Goffmans mest frigjørende tanke: Rollen er ikke deg. Du kan vise hvem du er i rollen, men også hvem du er utenfor den.

Og i en tid der hele verden er en scene — bokstavelig talt, via sosiale medier — blir Goffmans teori ikke bare en analyse av sosialt samspill, men en overlevelsesstrategi.

Utgitt på dansk: 2004
Forlag: Hans Reitzels forlag
Antall sider: 326
Jeg har lånt boka