En roman om eksistensiell krise
Paolo Giordano (f. 1982) er en forfatter som beveger seg i rommet mellom naturvitenskap og litteratur. Han har doktorgrad i partikkelfysikk, men skriver med en emosjonell presisjon som gjør at tekstene hans treffer direkte i det eksistensielt menneskelige. Jeg har tidligere lest og omtalt både «Primtallenes ensomhet», der ensomhet og tilknytning står i sentrum, og «I smittens tid», hans refleksjoner under pandemien. I begge bøkene demonstrerer han et eget blikk: det analytiske og det sanselige lever side om side. Det gjelder også for «Tasmania», kanskje hans mest samtidige og ambisiøse roman.
Internasjonalt har «Tasmania» fått svært god mottakelse. Kritikere peker på at Giordano klarer noe vanskelig: å skrive om klimakrisen uten å moralisere, og om et ekteskap i oppløsning uten å bli privat. Han fletter verdens uro og det intime livet sammen, nærmest til én sammenhengende erkjennelse.
Romanen følger Paolo, en forfatter og tidligere fysiker som befinner seg i et eksistensielt mellomrom. Han og kona Lorenza forsøker å få barn, og når tiden går uten resultat, blir mangelen på dialog mellom dem en egen form for sorg. Giordano beskriver ikke dette som dramatikk, men som en langsom avstand: to mennesker som fortsatt elsker hverandre, men som mister språket for det som gjør vondt. Jeg opplevde disse partiene som noe av det mest sårbare i romanen. Det er smertefullt å lese om hvordan en relasjon glir over i et rom uten varme.
Samtidig åpner romanen seg mot verden. Paolo reiser til klimaforhandlingene i Paris (COP21), han leser om atombombene over Hiroshima og Nagasaki, og han forsøker å forstå hvordan mennesket håndterer katastrofer, både de som allerede har skjedd, og de vi fortsatt ikke vil se. Det er særlig når Giordano skriver om atomvåpen at teksten blir fysisk ubehagelig. Faktaene er presise, men det er måten han plasserer dem inn i Paolos eksistensielle uro som gjør inntrykk: Hvordan lever man med vissheten om at vi som art gjentatte ganger har stått på kanten av selvutslettelse?
Det store spørsmålet som romanen kretser rundt, er dette: Hva gjør verdens uro med oss — som mennesker, som par, som venner?
Her er «Tasmania» samtidig en roman om vår tid. Giordano beskriver klimakrisen ikke bare som en ytre fare, men som en indre belastning. Han viser hvordan frykten for fremtiden former våre valg, våre relasjoner, vår evne til å være til stede. Paolo kjenner på skyld: han vet hva som står på spill, men klarer ikke å handle. Det ligger en gjenkjennelse i dette. Vi lever i en tid der mange av oss vet mye, men endrer lite.
Tittelen «Tasmania» fungerer som en nøkkel til romanens idé. I en samtale nevnes Tasmania som et tenkt tilfluktssted, det vil si et sted man kan rømme til når verden kollapser. Et geografisk symbol, men også psykologisk:
Tasmania er stedet vi drømmer om når realiteten blir for stor å bære.
Det er ikke sikkert vi drømmer om akkurat Tasmania, men mange av oss bærer vår egen indre fluktrute: «bare jeg kommer meg hit, bare dette skjer først, bare verden roer seg.» Giordano skriver frem noe dypt menneskelig: Når vi ikke klarer å endre oss, begynner vi å fantasere om å rømme.
For meg var det ikke den ytre reisen som berørte mest, men forbindelsen mellom de to nivåene:
forholdet som går i stykker og verden som brenner. Det store speiler det lille, og omvendt.
Jeg likte «Tasmania» svært godt. Den er ikke plott-drevet, men tankedrevet. Boka krever tålmodighet av leseren. Til gjengjeld blir vi rikelig belønner. Det er en roman som appellerer både til tanker og følelser. Og nettopp derfor blir den mer enn en fortelling: den blir en slags diagnose på samtiden. Giordano skriver frem uroen som sniker seg inn i livene våre når vi vet for mye og gjør for lite. Dette gjelder både i kjærligheten, i vennskapene og i vårt forhold til klimaet.
Tasmania finnes kanskje ikke. Men behovet for et Tasmania gjør det.
Paolo Giordano har innrømmet at romanen har en del selvbiografiske trekk, og at dette er den mest personlige boka han har skrevet. Samtidig er det ikke en biografi, for i fiksjonens verden kan man som kjent tillate seg å utforske noen flere rom enn vi har anledning til i det virkelige liv. Akkurat dette aspektet ved romanen tenkte jeg på som en styrke, noe som gjorde den enda mer interessant.
Selv valgte jeg denne gangen å lytte til lydbokutgaven, samtidig som jeg hadde papirutgaven tilgjengelig.
Jeg anbefaler denne romanen varmt!
Utgitt på italiensk: 2023
Originaltittel: Tasmania
Utgitt på norsk: 2024
Oversetter: Astrid Nordang
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 255
Lydbokas varighet: 8 t
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
