Anmeldelse av «Synkehull» av Nina Ossavy (2025)

Når fundamentet i et samliv svikter

«Synkehull» av Nina Ossavy er en diktsamling som setter seg i kroppen. Den er ikke satt sammen av enkeltstående dikt, men er skrevet som ett langdikt – en sammenhengende bevegelse fra stabilitet til oppløsning. Man forstår tidlig at dette ikke er en diktsamling som skal leses stykkevis. Den må leses sammenhengende. I og med at boka kun inneholder 42 sider, lar det seg gjøre i en stille stund der man sørger for ikke å bli avbrutt.

Nina Ossavy har bakgrunn fra scenekunst som dramatiker og regissør, og det merkes. Hun skriver visuelt, med bevisst bruk av rom og rytme. I stedet for scener der lys går på og av, er det et liv som slukkes lys for lys. «Synkehull» er hennes første diktsamling i bokform, og den bærer preg av å være skapt av en som er vant til å arbeide med bevegelse og stillhet. For øvrig kan opplyses at forfatteren bor i Porsgrunn. Hennes forestillinger har blitt vist på en rekke teatre i Norge, og hun har bidratt med tekster i flere antologier, kan vi lese i forlagets presentasjon.

Tittelen peker på et geologisk fenomen: et hull som oppstår når bakken under gradvis forsvinner. Ossavy bruker dette som metafor for et samlivsbrudd. Man står på det man tror er trygg grunn, og likevel glir noe under en bort: «noen synkehull utvikles langsomt over tid / andre er mer dramatiske». Det finnes ikke én dramatisk hendelse som utløser bruddet. I stedet skildres en langsom forskyvning der fraværet får større plass enn nærværet.

I starten møter vi et par og en familie. Gradvis forsvinner ektemannen og faren ut av relasjonen – først i tilstedeværelse, så i handling, til slutt i språk. Ossavy bruker dyr som metaforer for avstanden som vokser. Han er løve, senere et uttørket elveløp. Hun er papegøye, senere vann i bevegelse. Bildene er enkle, men de rommer kompleksitet.

Et av de mest interessante grepene er hvordan form og innhold speiler hverandre. Teksten begynner relativt samlet, men etter hvert smuldrer språket opp på sidene. Linjene blir korte, står alene, faller nedover. På et tidspunkt står det: «ordene mister farge / blir usynlige». Det er ikke bare et bilde på følelsen av å miste kontakt. Setningen er grafisk utformet slik at den også ser ut som det den beskriver.

Det finnes flere steder i boka som blir stående igjen hos leseren. Ett av dem er når diktets jeg-person innser at kjærligheten ikke opphører selv om forholdet gjør det. Den erkjennelsen formuleres uten sentimentalitet, men med en nøktern klarhet som gjør den enda sterkere.

Mot slutten oppsummeres oppløsningen på en måte som både er konkret og symbolsk: «stedet der huset lå / er borte». Det er ikke bare forholdet som er borte. Det er selve grunnlaget, det som skulle bære.

«Synkehull» er en sterk leseropplevelse nettopp fordi den er så enkel. Språket er rent, hvert bilde er funksjonelt, og rytmen driver teksten videre uten store bokstaver eller tegnsetting. Det er ikke nødvendig med mer. Det som står igjen, er det nakne.

Dette er en diktsamling som treffer et sted mellom resonans og gjenkjennelse. Man leser den raskt, men det tar tid å legge den fra seg.

For den som er opptatt av samliv, relasjoner og de usynlige bruddene som kan oppstå mellom mennesker, er «Synkehull» vel verdt å lese.

Utgitt: 2025
Forlag: Lyrikkforlaget
Antall sider: 42
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget