Om å være pårørende
Andreas Øverland debuterer som lyriker med «Jeg vet ikke, jeg var ikke der«, en diktsamling som har fått mye oppmerksomhet og gode anmeldelser siden utgivelsen. Flere kritikere har pekt på hvor sjelden og modig denne stemmen er: en diktsamling som ikke først og fremst handler om språklig eksperimentering, men om erfaring. Om et liv som er levd, og et annet som sakte går i oppløsning, sett fra utsiden.
Øverland skriver om det å være pårørende på en måte som nesten ingen andre norske poeter har gjort før. Dette handler ikke om det heroiske ved omsorg, men om det hverdagslige, slitne og tvetydige: ansvaret man aldri lærte, skyldfølelsen som følger med og den stille sorgen over å se noen miste seg selv, dag for dag.
Diktene følger «hun» – en kvinne, trolig moren – gjennom et langt forfall, fra sykdom til død. Øverland dokumenterer ikke sykdommen, men livet rundt den: søppelposene, rullestolen, pustemaskinen, stillheten som fyller stua. Han lar ikke sykdommen være en idé. Han lar den være fysisk.
I ett dikt registrerer han hvordan radiusen i livet hennes gradvis krymper:
En gang var hun utenfor Norge
En gang var hun utenfor Oslo
En gang var hun utenfor blokka
En gang var hun utenfor leiligheten
En gang var hun utenfor soverommet
En gang var hun utenfor
En gang var hun ute
En gang var hun
Det er en beskrivelse av hvordan radiusen fra leiligheten skrumper inn etter som sykdommen skrider frem. Tilværelsen blir trangere og trangere og handler til slutt kun om de mest basale eksistensielle behovene et menneske har.
I diktet «72. Synonym» spør forfatteren om det er riktig å kalle seg pårørende, eller om ord som medskyldig, konspiratør, implisert eller medsammensvoren treffer bedre. Skyld og ansvar preger relasjonen: Det å bære ansvaret for et annet menneske uten å vite om man gjør det riktig.
Et av de mest brutale og briljante diktene er nr. 53, der Øverland sammenligner isolasjonen i en syvende etasje med et fengsel plassert øverst i et politihus — langt fra bakken, langt fra livet.
Hun kunne vært en respektert kriminell
Hun satt tolv år
i syvende etasje
uten å tyste på noen
I dikt 54 beskriver et gammelt feriebilde der moren smiler, men skriver:
hun kunne «skape sorg og tungsinn av ingenting».
I diktsamlingen finnes også humor, men den er av den sorte sorten, den typen man bruker når alternativet er å knekke sammen. Som når han undrer seg over hvorfor hun pakket ting inn i bioposer og ikke vanlige poser: «kanskje fordi hun allerede var nedbrutt».
Et av de siste diktene knytter universets varme-død til saften som drypper fra en grønnsaksboks i kjøleskapet. Øverland løfter hverdagen inn i kosmologien, men lar det store ende i det helt konkrete: støv, søppel, væske, lukt. Universet oppløses, og mennesket oppløses. Like sakte, like umerkelig.
Diktsamlingen er ikke sentimental. Derimot er den svært konkret. Den viser omsorg som et tyngende arbeid: bære, skifte, vaske, rydde, ringe, vente, håpe. Og den viser forholdet mellom to mennesker som aldri helt fant språket for kjærligheten sin.
Jeg ble særlig truffet av denne kommentaren om omsorgsrollen:
«Kanskje medskyldig … er mer presist enn pårørende.»
Det er en setning som bare kan skrives av noen som har stått helt tett på et annet menneske med et sterkt behov for å bli tatt vare på.
«Jeg vet ikke, jeg var ikke der» er en sterk debut. Det er en diktsamling jeg tror vil leve lenge, nettopp fordi den gir et språk til det vi ikke klarer å si. For alle som har fulgt en forelder gjennom sykdom, eller som har kjent på den ubehagelige sannheten at kjærlighet ikke alltid er vakker, er dette en bok som forløser. For her er det mye gjenkjennelse for mange, vil jeg tro.
Øverland beviser at dikt kan være dokumentariske, intime, brutale og ømme på samme tid.
Jeg likte diktsamlingen svært godt.
Utgitt: 2025
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 93
Jeg har lånt boka på biblioteket.
