Noen dikt finner deg der du er
De beste diktsamlingene er de som får deg til å stoppe opp. Til å lese langsomt, reflektere underveis og vende tilbake igjen. «Lerkens lys» av Betty Kristin Husby Beseth er absolutt en slik samling.
Betty Kristin Husby Beseth debuterer med denne diktsamlingen. Her inviterer hun leseren inn i et landskap der små ord rommer store følelser. Hun skriver med varme, klokskap og en naturlig musikalitet i språket, og resultatet er en samling dikt som både trøster og utfordrer, som lar oss kjenne på både livets tyngde og letthet.
Hvert dikt bærer i seg et eget lite pusterom. Her finnes liv, tap og håp, men også små glimt av humor og gjenkjennelse. I noen dikt møter vi sorgen og savnet, i andre menneskelig styrke, naturens rytme eller kjærlighetens mange ansikter.
Språket veksler mellom bokmål og nynorsk, og det er lett å merke at nynorsken kler poesien særlig godt. Den gir ordene mykhet og klang, et poetisk svung som gjør dem levende. Når hun skriver «Du skal stå høgreist i strid» eller «Mangt vil du ikkje minnast», ligger det både kraft og mildhet i rytmen. Nynorsken tilfører diktene et ekstra lag av musikalitet – rett og slett fordi nynorsk er så mye mer poetisk enn bokmål, synes jeg.
Flere av diktene traff meg dypt. «Stengte dører» er et av dem. Dette er et dikt om grensesetting og beskyttelse, skrevet med få, men uhyre presise ord:
«Åpne ikke alle
dører
La det ta tid
Viselig innrettet
er noe
som en mur
mot alle
svik.»
Det er et dikt som rommer erfaring og livsvisdom, uten å være belærende. En stille påminnelse om at det krever mot å verne om seg selv.
Et annet dikt som ble værende i meg, er «Overalt er hjemme«. Her handler det om tilhørighet og om hvordan hjem ikke alltid er et sted, men et indre rom der man finner ro sammen med andre sjeler:
«Overalt er hjemme
intet er hjemme
for meg
Hjemme er ikke huset,
hjemme er
ingen steder
Hjemme er
der ditt indre
finner ro
i beslektede sjeler.»
Jeg smilte også da jeg leste de små, lune diktene om katten, særlig «Pass deg«:
«Bak denne rolige
lille katta
her
finnes ei løve
du ikke ser.»
En liten poetisk observasjon, full av glimt i øyet, og som er svært gjenkjennelig for alle oss som har et forhold til katten.
Det som gjør «Lerkens lys» så tiltalende, er variasjonen i stemningene. Noen dikt bærer dyp sorg og tap, som «Kjæreste skatt» og «Den siste tida«, mens andre formidler styrke og overlevelse, slik som «Villfugl» og «Ærligheten«. Det finnes også rom for lek og lys, for latter, naturglede og hverdagsfilosofi.
Titteldiktet, «Lerkens lys«, fanger mye av essensen i hele samlingen. Lerkens evne til å reise seg og finne lys selv etter mørket blir et bilde på menneskets vilje til å leve:
«Det er en lerke i ditt hjerte
en vilje i din sjel
den synger i det stille
den flakser
stumt mot livet
Den skimter
lys i mørket
krabber
opp fra dypet
Den leger
brukne vinger
når dagen gryr
på ny»
Slik står lerkens lys som et symbol på håpet; det som aldri slukner helt, uansett hvor mørkt livet måtte bli.
Betty Kristin Husby Beseth skriver med et åpent blikk for det menneskelige. Hun vet hvordan man setter ord på det mange av oss føler, men sjelden får uttrykt. Diktene hennes er enkle i formen, men aldri overfladiske. De gir solid etterklang.
«Lerkens lys» er en diktsamling jeg kommer til å vende tilbake til. Fordi den minner meg om at stillheten kan være et fristed, og at lyset, selv når det er svakt, alltid finner en vei …
Utgitt: 2025
Forlag: Lyrikkforlaget
Antall sider: 48
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forfatteren
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
