«Koke bjørn» – mørke maktspill i nord
Disney+ har nylig lansert den svenske dramaserien «Koke bjørn«, basert på Mikael Niemis roman med samme navn fra 2017. Serien består av seks episoder, og er regissert av Trygve Allister Diesen. Handlingen er lagt til midten av 1800-tallet, i et lite bygdesamfunn langt nord i Sverige, og både i tone og tematikk er dette en mørk og til tider uhyggelig fortelling om tro, makt og moral.
Allerede fra første episode er stemningen satt. En ny prest, Lars Levi Læstadius (spilt med uhyggelig intensitet av Gustaf Skarsgård), ankommer bygda sammen med sin familie og fosterbarnet Jussi. Fra første stund står det klart for bygdas innbyggere at denne presten ikke kommer til å la ting fortsette som før. Han er kompromissløs, opptatt av etikk og rettskaffenhet, og krever at ting skal gjøres ordentlig. Det tar ikke lang tid før de som har hatt makten – lensmannen, handelsmannen og øvrigheten – skjønner at denne mannen er en trussel mot det etablerte. «Skriv ned alt han sier,» lyder en av de første replikkene som setter tonen for resten av serien. Det handler om å samle bevis, om å finne feil, om å få ham fjernet.
Så skjer det et drap. I første omgang er liket av en ung tjenestejente forsvunnet, men presten gir seg ikke. Han dukker ned i et tjern i skogen, og drar opp liket av jenta. Der presten ser tegn til overgrep og menneskelig vold, insisterer lensmannen på at det må være en bjørn som står bak. Det hele utvikler seg til en kamp om sannheten og om kontrollen over bygdas fortelling. For oss som ser på, blir spørsmålet etter hvert ikke hvem som har drept, men hvem som velger å se bort og hvorfor.
Serien er rik på karakterer, alle med tydelige trekk og symbolsk tyngde. Den korrupte handelsmannen, som styrer bygdas økonomi med jernhånd; kunstneren, som utnytter sin posisjon til å forlyste seg med unge kvinner; og de mange tjenestejentene som lever på nåde og ofte betaler prisen. Over dem svever den religiøse makten, representert av presten, som like gjerne vekker frykt som respekt.
Pernilla August spiller den sterke og resignerte Madam Sjödahl, Ane Dahl Torp gjør et glitrende portrett av Brita Kajsa, prestens kone, og Magnus Krepper, Jonas Karlsson og Simon J. Berger utfyller rollelisten. Samlet gir skuespillerne serien både tyngde og troverdighet.
Visuelt er «Koke bjørn» imponerende. Den nordsvenske naturen er både vakker og truende med sine endeløse myrer, mørke skoger og tette bygdesamfunn der vinterlyset aldri slipper helt til. Alt er filmet med en lavmælt estetikk som gjør at man nesten kan kjenne kulden og lukte skogen. Serien lykkes i å skape en klaustrofobisk stemning der naturen og menneskene speiler hverandre. Alle er skitne, og dette understreker på et vis uhyggen som hele tiden ligger der.
Men det er maktens spill og de skjulte strukturene som virkelig driver historien fremover. I bygda finnes et nettverk av uformelle maktstrukturer, Det handler om menn som beskytter hverandre, menn som eier sannheten, menn som bestemmer over kvinners kropper og skjebner. Den nye presten blir sett på som en trussel fordi han utfordrer disse strukturene. Likevel er også han fanget i sitt eget system av tro, moral og skyld. Serien tegner derfor ikke et enkelt bilde av «de gode» og «de onde». Den viser snarere hvordan makt korrumperer, hvordan moral kan misbrukes og hvordan selv den rettskaffne kan bli farlig i sin overbevisning.
Et sted midt mellom kriminalfortelling og teologisk drama ligger seriens egentlige nerve: kampen mellom tro og tvil, mellom viten og overtro. Når lensmannen insisterer på at en bjørn må stå bak ugjerningen, blir det en måte å avvise det ubehagelige menneskelige ansvaret på. Bjørnen blir symbol på alt det bygda ikke vil vedkjenne seg: ondskap, begjær og vold. Men etter hvert som handlingen skrider frem, er det nettopp menneskene som fremstår som de virkelig farlige dyrene.
Serien er på sitt beste når den viser hvordan små samfunn beskytter sine egne sannheter. Når en utenforstående, som presten, forsøker å bringe orden og opplysning, møtes han med motstand. Ikke fordi folk ikke ser hans poeng, men fordi de ikke ønsker å miste det lille rommet av frihet de har skapt i kaoset.
Som seere sitter vi igjen med en følelse av uro. «Koke bjørn» er ikke bare en historisk serie; den speiler også vår egen tid, der makt, moral og fortielse fortsatt går hånd i hånd. Den minner oss om hvor lett det er å vende seg bort, og hvor farlig det er når kollektivet bestemmer seg for å tie.
«Koke bjørn» er på samme tid en vakker og vond serie. Den krever oppmerksomhet, men gir også mye tilbake. Gustaf Skarsgårds prest skaper et kraftfelt av tro, tvil og besettelse, mens regissør Trygve Allister Diesen formidler Mikael Niemis univers med imponerende sans for både det jordnære og det mystiske. Resultatet er en fortelling som ikke bare handler om et drap i 1850-årenes Sverige, men om hva som skjer når mennesker forsøker å temme mørket i naturen og i seg selv. Avslutningen av serien er kanskje aller mest skremmende, der bygdas maktelite – selv om de kjenner den egentlige sannheten – rammes av en kognitiv dissonans og kjører på med mer av det samme – alt for å vinne narrativet og beholde sine maktposisjoner. Koste hva det koste vil …
Serien anbefales varmt!
