Arnaldur Indriðason er kjent for sin lavmælte, melankolske krim der etterforskningen ofte fungerer som inngang til større spørsmål om skyld, tap og fortidens makt. I Erlendur-serien er det like mye menneskene og stemningene som driver fortellingene frem, som selve kriminalgåten.
I forbindelse med målinger av den stadig synkende vannstanden i Kleifarvatn, blir det gjort et makabert funn: et lik dukker opp fra bunnen av innsjøen. Festet til kroppen er et apparat som viser seg å være russisk overvåkningsutstyr, og i tillegg finnes det hull i kraniet. Alt tyder på drap.
Erlendur, som har gamle forsvinningssaker som sitt spesialfelt, fatter umiddelbart interesse. Etter hvert som etterforskningen skrider frem, åpnes et historisk bakteppe fra den kalde krigen. På 1960-tallet studerte flere idealistiske islandske ungdommer i Leipzig. Oppholdet i en totalitær stat ble langt mer krevende enn forventet. Noen forsvant, andre ble utvist, og mistanken om angiveri undergravde fellesskapet.
Gradvis avdekkes forbindelsene mellom det som skjedde i Leipzig og likfunnet i Kleifarvatn. Hvem var mannen som lå på bunnen av innsjøen og hvorfor måtte han dø?
Den som forventer et stort, spektakulært plott, vil lett bli skuffet av Indriðasons bøker. For meg er det heller ikke der styrken ligger. Det jeg setter pris på i Erlendur-serien, er person- og miljøskildringene – og ikke minst Erlendurs eget liv, som ofte er like interessant som selve kriminalgåten.
I «Vannet» opplevde jeg at dette fungerte særlig godt. Sammenkoblingen av fortid og nåtid er overbevisende, og den historiske dimensjonen gir romanen et ekstra alvor. Stemningen er gjennomført dyster og ettertenksom, uten å bli tung.
Jeg har hørt lydbokutgaven, og Ivar Nørve leser med et rolig alvor som kler teksten svært godt.
«Vannet» viser Indriðason på sitt beste: tilbakeholden, presis og dypt interessert i hvordan historiske hendelser etterlater spor i enkeltmennesker. Romanen handler like mye om svik, idealisme og tapte illusjoner som om mordet i seg selv.
Dette er etter min mening den beste av bøkene om Erlendur så langt, nettopp fordi den lar karakterene og stemningen bære fortellingen, fremfor å jage etter effekter.
Fakta
- Utgitt på islandsk: 2004
- Originaltittel: Kleifarvatn
- Forfatter: Arnaldur Indriðason
- Utgitt: 2007
- Innspilt (lydbok): 2008
- Forlag: Cappelen Damm
- Oversetter: Silje Beite Løken
- Lydbok: Opplest av Ivar Nørve
- Spilletid: 10 t 23 min
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
