Knut Faldbakken har gjennom flere tiår vist en sjelden evne til å fornye seg, også innenfor krimsjangeren. Med Valmann-bøkene har han skapt et etterforskerportrett som tydelig bryter med både de hardkokte krimheltene og de mer teknisk orienterte politiskikkelsene som preger mye av samtidskrimmen. Valmann arbeider ikke først og fremst etter skjema og metode. Han famler, tviler, involverer seg – og drives i stor grad av en vedvarende moralsk uro.
Med «Tyvene» fra 2007 når Faldbakken etter mitt syn et toppunkt i Valmann-serien. Dette er en roman som våger mer enn de foregående, både formmessig og psykologisk, og som insisterer på å være noe annet og mer enn en tradisjonell krimfortelling.
Denne gangen har Faldbakken valgt en krevende og uvanlig fortellerteknikk. Fem ulike jeg-fortellere avløser hverandre. De samme hendelsene belyses fra forskjellige vinkler, og som leser tvinges man til stadig å revurdere både motiv, skyld og sannhet. Det er et grep som lett kunne ha virket konstruert. Her gjør det det motsatte: det skaper en intens og nesten uutholdelig spenning, nettopp fordi stemmene er så klart adskilte og psykologisk troverdige.
Personene vi møter er ikke bare kriminelle, men i tillegg dypt forstyrrede. De drives av besettelser, paranoia og begjær. Alle er ute etter den samme gjenstanden: en Mac som inneholder kryptert materiale utviklet av en hacker. Det som i utgangspunktet kan fremstå som et teknologisk motivert ran, viser seg raskt å romme langt mørkere drivkrefter.
Saken hører egentlig hjemme hos Oslo-politiet, men Valmann trekkes inn etter et brutalt mord under visningen av en leilighet i Trudvangveien. Til stede er også samboeren Anita, sammen med søsteren som er på boligjakt. Slik flettes Valmanns privatliv direkte inn i etterforskningen på en måte som både skjerper spenningen og gjør ham mer sårbar.
Den formelle etterforskningen ledes av Oslo-politiets Olav Tjenn, Anitas ekskjæreste. Det sier seg selv at dette skaper friksjon. Hvor går grensen mellom faglig uenighet og personlig rivalisering? Etter hvert blir det uansett klart at dette ikke bare handler om Valmanns stolthet. Oslo-politiet står fast. Saken lar seg ikke løse innenfor de vante rammene.
Det som gjør «Tyvene» så sterk, er ikke først og fremst selve plottet, men hvordan Faldbakken bruker krimsjangeren til å undersøke perspektiv, ansvar og moralsk blindhet. Når flere jeg-fortellere slipper til, blir virkeligheten fragmentert. Og det blir ubehagelig tydelig hvor lett det er å rettferdiggjøre egne handlinger når man bare ser verden fra ett ståsted.
Valmann fremstår her mer desillusjonert enn i de tidligere bøkene, uten at han mister sin moralske orientering. Samtidig blir han stadig mer bevisst hvor utilstrekkelige både systemene han arbeider innenfor og hans egne vurderinger kan være. Teknologien i romanen peker ikke fremover, men innover – mot menneskelig maktmisbruk og behovet for kontroll.
Romanen stiller også et ubehagelig spørsmål: Hvem er egentlig tyvene? Er det de som stjeler data? De som utnytter andre mennesker? Eller de som fraskriver seg ansvar ved å gjemme seg bak systemer og prosedyrer? Faldbakken gir ingen entydige svar. Uroen blir liggende igjen hos leseren.
Lydbokformatet kler teksten godt. De gjentatte scenene virker annerledes når man hører dem, og små forskyvninger i tone og vektlegging trer tydeligere frem. Romanens struktur blir, om mulig, enda klarere i dette formatet.
Utgitt: 2007
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 14 t 57 min.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
