En bok som utfordrer forestillingene vi har om Iran og Israel
Jon Kvindesland er historiker, Midtøsten-forsker og kommentator, med doktorgrad fra Universitetet i Oslo på forholdet mellom jødiske samfunn i Iran og sionismen. Han har bakgrunn som journalist og forsker på politisk islam, og er kjent for sine skarpe analyser av maktforholdene i Midtøsten. Da boka «Iran og Israel – Gamle venner, nye fiender» kom ut tidligere i år, ble den varmt mottatt av anmelderne. Flere fremhevet hvordan Kvindesland evner å skrive akademisk solid, men samtidig tilgjengelig, og hvordan han gir leseren ny innsikt i en konflikt som ofte beskrives både for ensidig og for enkelt.
Allerede i forordet skjønte jeg hvorfor denne boka går rett hjem hos oss lesere. Kvindesland begynner ikke med begreper og teori, men med et øyeblikk som endret alt: Samme dag som han leverte sin doktorgradsavhandling om jødiske samfunn i Iran og sionismen, gikk Iran og Israel til direkte angrep på hverandre. Plutselig var det han hadde forsket på i årevis ikke lenger noe som tilhørte arkiver og historiebøker, men noe som utspilte seg i sanntid. Avstanden mellom forskning og virkelighet ble på et vis oppløst. I stedet for en historisk gjennomgang får vi en analyse som er tett på samtiden, med andre ord et forsøk på å forstå hva som nå er i bevegelse.
Kvindesland utfordrer den vanlige fortellingen om et rasjonelt Israel og et irrasjonelt Iran. I stedet viser han hvordan begge land handler i skjæringspunktet mellom ideologi og realpolitikk. De to statene speiler hverandre. Begge bruker tro, historie og identitet for å legitimere makt og sikkerhetspolitiske valg. Resultatet er at vi får innblikk i to land som har mer til felles enn de selv liker å innrømme.
Boka følger forholdet mellom Iran og Israel fra antikken og frem til vår tid, og dette viser en overbevisende historisk tidslinje. Kvindesland viser hvordan jødene i Persia gjennom 2500 år var en integrert og ofte beskyttet minoritet. I kontrast til Europas antisemittisme fremstår Iran som et samfunn der jøder kunne være både persere og jøder uten at dette kom i konflikt med hverandre. Fiendskapet mellom Iran og Israel springer dermed ikke ut av religion, men av moderne politikk.
Videre beskriver Kvindesland hvordan sionismen vokste frem som et europeisk prosjekt, mens jødene i Iran allerede var en etablert minoritet uten ønske om å migrere. Forholdet mellom sionistiske ledere og iranske diplomater var lenge preget av pragmatisme og samarbeid, ikke ideologi. Før 1948 var det ikke kultur, men geopolitikk, som skilte Iran og sionismen.
Da FN vedtok delingen av Palestina i 1947, stemte Iran mot. Dette gjorde de ikke av hat mot jødene, men av frykt for at delingen skulle utløse krig. Kvindesland trekker frem hvordan Iran forsøkte å finne en “tredje vei”, en diplomatisk mellomposisjon som i ettertid nesten er blitt glemt. Landet var ikke anti-sionistisk, men anti-kaotisk: landet motsatte seg en ordning som ville skape statsløshet og ustabilitet i regionen. Dagens konfliktlinjer, hevder Kvindesland, ble skapt av stormakters forhastede beslutninger, ikke av lokale religiøse motsetninger.
Et av de mest oppsiktsvekkende delene av boka er perioden 1953–1979, der Iran og Israel var nære strategiske partnere. De samarbeidet om olje, våpen, etterretning og diplomati. Det som bandt dem sammen, var ikke verdier, men felles fiender: arabisk nasjonalisme og kommunisme. Iran hjalp Israel ut av isolasjon, mens Israel åpnet dører for Iran i Washington. Denne delen av boka gir et sjeldent innblikk i hvor flyktige allianser kan være når utenrikspolitikk styres av interesser og ikke av identitet.
Revolusjonen i 1979 ble et dramatisk vendepunkt. Under sjahen var Israel Irans viktigste samarbeidspartner. Etter Khomeinis maktovertakelse ble landet “lille Satan”. Anti-israelsk retorikk ble en del av Irans nasjonale identitet. Samtidig avslører Kvindesland de skjulte paradoksene. Under Iran–Irak-krigen på 1980-tallet solgte Israel våpen til Iran i det skjulte. Fiendebildet levde offentlig, mens samarbeidet fortsatte i hemmelighet. Dette er et krystallklart bilde på hvordan ideologi og realpolitikk kan eksistere side om side, påpeker Kvindesland
Etter den kalde krigen ble dynamikken igjen forandret. Iran begynte å bygge en “motstandsakse” med Hizbollah og Hamas, mens Israel sørget for militær kontroll og allianser med USA. Konflikten sluttet å handle om territorium og ble eksistensiell. Begge land oppfattet den andre som en trussel mot egen overlevelse. Iran brukte religion og revolusjonær retorikk for å mobilisere støtte. Israel svarte med teknologisk overlegenhet, etterretning og militær strategi. De kjemper altså på ulike arenaer, men med samme mål: nemlig å bevare makt, identitet og kontroll.
Kvindesland følger denne utviklingen frem til vår egen tid, der konflikten har blitt total. I dag er vi vitne til en hybridkrig som utspiller seg militært, digitalt og politisk. Iran bruker stedfortredere, cyberangrep og diplomatiske pressmidler. Israel svarer med sanksjoner, droneangrep og nye allianser i Midtøsten. Atomavtalen (JCPOA) fra 2015 fremstår i ettertid som et kort pusterom snarere enn en løsning. Begge land ser på seg selv som den defensive parten, og begge hevder sin rett til å handle forebyggende. Dermed blir konflikten selve speilet på hvordan Midtøstens sikkerhetspolitikk fungerer, og hvorfor den stadig bryter sammen. Tilliten er borte, og ingen stoler på noen.
Kvindesland viser hvordan konflikten ikke kan forstås som en rekke hendelser, men som en struktur: et system der to land trenger hverandre som fiender for å legitimere egen makt. Israel bruker trusselen fra Iran til å rettferdiggjøre sitt militære hegemoni. Iran bruker Israel som bevis på at revolusjonen fortsatt er nødvendig. Når begge parter opplever at det å vise svakhet er farligere enn å gå til krig, blir konflikten selve betingelsen for deres eksistens.
«Iran og Israel – Gamle venner, nye fiender» er en bok som løfter perspektivet. Jeg har lest mye om tematikken tidligere, men likevel opplevde jeg at Kvindesland tilfører ny kunnskap og en sjelden nyanse. Han skriver uten ideologisk slagside, og det er nettopp balansen som gjør boka så sterk. Han evner å se begge perspektiver – både fra Irans og Israels side. Kvindesland evner å kombinere grundig forskning med et språk som gjør stoffet levende, og boka er rett og slett et viktig korrektiv til både mediedebatten og de geopolitiske forenklingene vi bombarderes med i media. Resultatet er et imponerende stykke samtidsanalyse, og en nedslående påminnelse om hvor vanskelig det er å oppnå varig fred når fiendebilder blir en del av nasjonens identitet.
Jeg anbefaler denne boka varmt for alle som ønsker å utfordre egne holdninger og oppfatninger om konflikten mellom Iran og Israel.
Utgitt: 2025
Forlag: Cappelen Damm Akademisk
Antall sider: 266
Jeg har lånt boka på biblioteket.
