Anmeldelse av «Klassereise» av Karin Sveen (1980)

Om klassereise og tap av tilhørighet

Karin Sveen er utdannet sosiolog, men det er ikke teoriene om begrepet klassereise som driver henne. Det er den personlige erfaringen. Hun vokste opp i et miljø der språket ikke var prestasjon og heller ikke et instrument for sosial klatring, men et levende, kroppslig fellesskap. Da hun skrev boka i 1980, var det få som snakket om sammenhengen mellom språk og klasse. Anmelderne var overrasket over at en «språkstudie» kunne være så personlig og fysisk. Boka fikk mye oppmerksomhet nettopp fordi den brøt med forestillingen om at språk er nøytralt og likt for alle. Her ble makt og skam trukket inn i språket. Språket ble avslørt som en sosial markør.

Boka ble lest inn i det som senere ble kalt sosiolingvistikk (*), men den var egentlig noe annet: et vitnesbyrd innenfra. En bok om språket som sitter i kroppen.

(*) Sosiolingvistikk er læren om hvordan språk ikke bare beskriver verden, men som også skaper forskjeller mellom mennesker. Hvem som blir lyttet til, og hvem som blir oversett.

Samtidig viser Sveen noe mer: at språk ikke bare kan gi adgang til nye rom. Det kan også rive deg løs fra det rommet du kom fra. Klassereisen har alltid en pris. Når man tilegner seg språket som gjelder «der oppe», risikerer man at avstanden til «der man kom fra» øker. Tilhørighet går tapt, ikke i ett stort brudd, men i små, stille forskyvninger. Ord for ord.

Forfatteren går gjennom flere «språksteder» i livet, som barndom, naboskap, skole, høyere utdanning, og viser hvordan språket fungerer ulikt i hvert rom. Det finnes ingen nøytral samling av ord som lever inni oss og som bare tas frem ved behov. Språket er avhengig av kontekst og det innebærer alltid en viss risiko.

Sveen introduserer begrepet folkelig språk. Det er ikke en hyllest til det autentiske eller frie. Tvert imot viser hun hvordan betegnelsen brukes som en måte å plassere folk sosialt. Hun kjenner ubehag ved begrepet fordi det reduserer levende, individuelle språk til et kollektivt «massenes språk». Den som snakker «folkelig» får aldri være et individ, bare en representant for en gruppe. «Det enkle, spontane, uredigerte». I verste fall: det mindreverdige.

Når Sveen beskriver dette, kjenner jeg hvordan språket plutselig blir kropp. Klassifiserende blikk. Ansiktsmuskler som strammer seg. Den tynne linjen mellom å snakke og å bli avslørt.

Det er også her klassereisen melder seg som et ubehag: Når du lærer et nytt språk, oppdager du samtidig at ditt gamle blir latterliggjort eller korrigert. Mellom de to språkene oppstår et rom av fremmedhet. Du tilhører ikke lenger fullt og helt noe sted.

Noen av de sterkeste scenene er når hun beskriver voksne som ikke tør å kontakte lege eller møte på foreldremøter. Ikke fordi de mangler evner, men fordi språket deres mister fotfeste når de blir vurdert.

Hun beskriver hvordan frykten for å fremstå dum får språket til å kollapse. Først forsvinner ordene. Så tankene. Kroppen går i alarm. Det oppstår en fysisk reaksjon: rødmende ansikt, svetting, latter på feil steder for å unngå situasjonen. Språket blir redusert til korte, selvreduserende fraser:

Jeg vet ikke.
Jeg skjønner ikke.

Det gjør vondt å lese dette. Det er en sosial erfaring som aldri beskrives i norske bøker: at språket kan gjøre deg liten. At du kan forlate et rom som en dårligere versjon av deg selv, uten at du fikk vist hvem du er.

Forfatteren viser hvordan middelklassens trygghet ligger i selve selvsikkerheten i språket. Ikke i ordforrådet, men i tanken om at man har rett til å snakke.

Arbeiderklassens barn får ofte tidlig beskjed om noe annet: «Åpne munnen, og du risikerer å tape.»

Kontrasten er enorm. Når Sveen beskriver språket hjemme, er tonen en annen. Der er det varme. Humor. Språket er ikke kontroll. Ikke en kamp om status.

Sveen beskriver kaffebord, naboskap, fritidsklubb, blokker og trapperom, det vil si alt som en levende sosial arena. Det er ikke bare prat. Det er fortellinger. Det er improvisasjon. Det er en kollektiv begavelse. Replikkvekslinger som fungerer som små teaterstykker. Ingen øver. Ingen analyserer. De kan dette, intuitivt.

Hun sier det så presist: «Der språket stemmer, stemmer også mennesket.»

Og det merkes. Kroppen faller til ro. Ordene finner vei.

I disse scenene ser man hva hun forsøker å vise:

Arbeiderklassen mangler ikke språk. De mangler rom der språket deres får virke.

Skolen er et smertepunkt i boka. Der lærer hun hva som er «riktig» språk, og dermed også hva som er feil. Hun viser hvordan skolen gjør språket instrumentelt: verdt noe hvis det kan brukes i prestasjon, resonnering, argumentasjon. Alt annet er «babling».

Når læreren ber henne «snakke ordentlig», blir språket hennes plutselig fremmed for henne selv. Hun må legge om intonasjon, velge ord hun aldri ellers bruker, svelge unna dialekten. Det er som å tre inn i et rom med krav til språk som maske.

Hun begynner å etterligne, ikke fordi hun vil være noen annen, men fordi hun ikke vil bli avslørt.

På universitetet skjer et dramatisk skifte. Forfatteren beskriver hvordan akademia krever distanse: analytiske begreper, objektivitet, disiplinerte setninger. Hun lærer å «holde følelsene utenfor». Hun lærer å snakke om erfaring, ikke fra erfaring.

Hun oppdager at språket kan gi adgang, men også skape avstand. Hun kan analysere sin egen klasse som om hun betrakter en annen art. Dette er vondt, for det gir status, men det koster henne tilhørighet.

Hun merker at hun beveger seg sosialt oppover, men relasjonelt bortover. De hun kom fra, kjenner henne ikke lenger igjen. De hun nå står sammen med, kjenner henne ikke innenfra. Klassereisen gir muligheter, men løsner røtter. Den som skifter språk, risikerer å miste et «vi».

Språket «løfter» henne sosialt, men river henne samtidig løs fra hjemmet.

På slutten av boka oppstår en stille, men sterk erkjennelse: Hun mister ikke sitt opprinnelige språk. Hun savner det. Det er ikke mindre. Det er mer sant. Det er mer nært. Hun beskriver en lengsel etter et språk som ikke må forsvares.

Boka ender ikke i et enkelt svar. Den ender i forståelse.

At vi bærer flere språk i oss.
At språk kan være både inngangsbillett og noe som skaper utenforskap.
At språk kan bekrefte hvem vi er, eller fjerne oss fra oss selv.

Det som gjør boka så usedvanlig, er at den ikke undersøker språket som teori. Den undersøker språket som sårbarhet. Den viser hvordan språk aldri kan skilles fra kroppen som bærer det. Og den avslører noe vi sjelden sier høyt:

Ikke alle har samme rett til å åpne munnen.

Forfatteren skriver ikke for å imponere. Hun skriver for å gi anerkjennelse. Til dem som lot være å rekke opp hånden. Til dem som tiet. Til dem som ble vurdert på ord og ikke på innhold.

Mens jeg leser, slår det meg: Dette er ikke egentlig en bok om språk. Det er en bok om verdighet. Og om prisen man betaler når man forlater et sted man hørte til.

Utgitt: 1980
Forlag: Oktober
Antall sider: 247