Anmeldelse av «Til musikken» av Ketil Bjørnstad (2004)

Når talentet blir en livsbetingelse

Jeg har fulgt Ketil Bjørnstads forfatterskap i mange år, og han har en helt særegen evne til å skrive om kunst, sårbarhet og ensomhet uten å gjøre det stort og påtatt. Det er noe lavmælt og alvorlig i språket hans, som gjør at man føler at man beveger seg i et virkelig følelsesrom og ikke bare i en fortelling.

«Til musikken» fra 2004 er en av de romanene som virkelig viser dette. Den er første del i en serie, etterfulgt av «Elven«, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor man føler et umiddelbart behov for å lese videre.

Hovedpersonen vokser opp i skyggen av en eldre, mer krevende storesøster. Hun er sterkere, mer krevende, mer til stede i rommet. Han er den stille og følsomme, men det er han som har talentet.

Mellom ham og moren finnes et helt spesielt bånd. Hun har ambisjoner på hans vegne, særlig når det gjelder pianistkarrieren, og musikken blir limet i forholdet deres. Klaveret er både en vei ut i verden og et vern mot den.

Så dør moren brått. Ulykken river bort selve fundamentet i livet hans. Faren forsvinner følelsesmessig, og også fysisk. Han klarer ikke å være der for barna. Så lite er han til stede at han ikke engang registrerer at de slutter på skolen.

Det er et tomrom som aldri helt lar seg fylle.

«Til musikken» er ikke først og fremst en roman om å bli stor pianist. Den er en roman om å vokse opp med et talent som både gir mening og skaper avstand. Musikken er redningen, men også en byrde.

Bjørnstad skriver dette med en egen ro. Han lar følelsene komme langsomt, uten å presse dem frem. Sorg, savn og fremmedgjøring får utvikle seg på sine egne premisser.

Det er nettopp dette som gjør romanen så sterk. Og den blir værende lenge etter at siste side er lest.

Da jeg hadde lest ferdig «Til musikken«, var det helt opplagt at historien ikke var ferdig. Det føltes som et liv som var blitt åpnet, ikke avsluttet.

Derfor er det også så riktig at «Elven» følger, og tar denne skjøre, ensomme hovedpersonen videre.

For meg er dette en bok som virkelig kan anbefales.

Terningkast fem.

Utgitt: 2004
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 460