Når man må gå alene
Ketil Bjørnstads Aksel Vinding-trilogi er et av de mest finstemte og sammenhengende romanprosjektene i nyere norsk litteratur. Etter «Til musikken» og «Elven» kommer «Damen i dalen» som den avsluttende delen, og som en roman om det vanskeligste av alt: å løsrive seg, ikke bare fra mennesker, men fra sin egen historie.
Der de to første bøkene var tett knyttet til Aksels forhold til Anja Skoog og hennes mor Marianne, møter vi nå en hovedperson som har mistet begge. Aksel står alene igjen, med sitt talent, sin sorg og alle forventningene som hviler på ham.
Alle rundt Aksel ser hva han kan bli. Hans musikalske begavelse er udiskutabel. Problemet er bare at han selv ikke er klar. Ikke for karrieren. Ikke for livet.
Mot alle råd bestemmer han seg for å reise nordover. Han vil spille konserter i Finnmark, og i Sør-Varanger vil han øve inn Rachmaninovs andre klaverkonsert – et verk som i seg selv rommer både lidenskap, desperasjon og triumf.
I Nord-Norge møter han Sigrun, søsteren til Marianne. Hun er distrikslege, gift med en lærer, og bærer på sin egen livssorg: hun kan ikke få barn, og ekteskapet er preget av stillstand og resignasjon. I bygda kalles hun «damen i dalen» – en tittel som både rommer respekt og distanse.
I stedet for å komme unna minnene om Anja og Marianne, blir de bare sterkere gjennom Sigrun. Skoog-familien slipper ikke taket i ham. Spørsmålet er om han noen gang vil klare å frigjøre seg og hva det egentlig vil koste.
«Damen i dalen» har mye av den samme stemningen som de to foregående bøkene: det melankolske toneleiet, den stille sorgen, de finstemte relasjonene. Men musikken har kommet litt mer i bakgrunnen. Dette er først og fremst en roman om å bli voksen på ordentlig og om å ta ansvar for sitt eget liv i stedet for å leve i andres minner.
Innimellom er det også mye humor. Aksels Oslo-Vest-væremåte krasjer tidvis komisk med det nordnorske miljøet. Disse små kulturkollisjonene gir romanen pust og varme.
Som avslutning på trilogien fungerer «Damen i dalen» godt, men ikke like sterkt som de to første. Den er jevnere, mindre intens. Likevel er det slående hvor lite oppmerksomhet Bjørnstads romaner får i Norge, sammenlignet med i utlandet. Han er oversatt til mange språk og mottok i 2008 den prestisjetunge franske leserprisen Prix des Lecteurs. Dette er en anerkjennelse som sier mye om den internasjonale appellen i dette lavmælte forfatterskapet.
Lydbokutgaven fortjener også å nevnes. Haakon Strøm er en usedvanlig god oppleser, med en rolig, behagelig stemme som kler Bjørnstads prosa. At musikken som omtales i boka spilles mellom kapitlene, gir en ekstra dimensjon til lytteopplevelsen.
For meg er dette en god, men noe svakere avslutning på en sterk trilogi.
Terningkast fire.
Utgitt: 2009
Forlag: Aschehoug/Lydbokforlaget
Oppleser: Haakon Strøm
Spilletid: 10 t, 10 min.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
