Anne B. Ragde er for mange uløselig knyttet til familien Neshov og universet rundt den nordtrønderske gården. «Ligge i grønne enger» er den tredje romanen i serien som startet med «Berlinerpoplene«, og den bygger videre på et persongalleri som allerede har rukket å sette seg hos mange lesere – og seere. Da jeg leste denne boka, hadde jeg TV-seriens karakterer tydelig med meg hele veien, noe som ga lesningen en ekstra dimensjon.
Romanen åpner brutalt: Tor har tatt sitt eget liv, og det er Torunn som finner ham i grisebingen. Funnet lammer henne fullstendig. Preget av sorg, sjokk og en nagende skyldfølelse blir hun værende på gården. Ikke fordi hun har valgt det, men fordi hun ikke makter å velge noe annet. Hun gjør det som må gjøres, det gården krever av daglig drift og ansvar, men uten glede og uten indre forankring.
Gradvis glir Torunn inn i en tilværelse preget av ørkesløshet og utmattelse. Hun sliter seg ut på et liv hun ikke brenner for, samtidig som forventningene rundt henne blir stadig tyngre. Alle regner med henne. Alle stoler på henne. Som odelsjente er det nærmest en selvfølge at hun skal bli.
Bestefaren er helt avhengig av pleie og tilstedeværelse. Margido ser for seg nye prosjekter, blant annet et kistelager på gården. Erlend og Krumme har planer om å bygge om den gamle siloen til feriebolig. Avløseren er tydelig tiltrukket av henne. Alle vil noe. Alle trenger noe. Men det store, ubehagelige spørsmålet henger i luften: Er det egentlig noen som spør Torunn om hva hun selv vil?
Dette er den første boka jeg har lest av Ragde, og jeg ble svært positivt overrasket. Jeg opplevde romanen som både drivende og smertefull, med et persongalleri som føltes levende og gjenkjennelig, på godt og vondt. Underveis koste jeg meg med Erlends snobberi og tidvis overdrevne følsomhet, Margidos forsiktige, famlende steg mot et mer moderne liv, både yrkesmessig og privat, og spenningen rundt Erlend og Krummes ønske om å bli fedre.
Samtidig ligger det en mørk undertone i hele romanen, særlig knyttet til Torunns indre kamp og bestefarens såre, lukkede væremåte. Det er mye usagt, mye som bare ligger der og tynger.
Jeg merket også at lesningen bar preg av at jeg hele tiden var spent på hvordan det skulle gå videre med disse menneskene. Det i seg selv sier noe om hvor sterkt Ragde lykkes med å binde leseren til universet hun har skapt.
«Ligge i grønne enger» er i bunn og grunn en roman om forventninger, og om hva som skjer når andres behov og tradisjoner får definere rammene for et liv. Torunn blir stående i krysningspunktet mellom sorg, ansvar og odel, og Ragde skildrer dette uten romantisering. Gårdsdrift fremstår ikke som et idyllisk kall, men som en tung, ofte takknemlighetsløs forpliktelse.
Romanen tematiserer også hvordan stilltiende antakelser kan være like bindende som uttalte krav. Ingen tvinger Torunn direkte, men nettopp derfor blir situasjonen så kvelende. Friheten hun formelt sett har, oppleves ikke reell.
For meg fungerer boka både som en sterk enkeltroman og som en del av et større hele. Og ja, den etterlater et tydelig ønske om mer. Det må jo komme en bok til?
- Utgivelsesår: 2007
- Forlag: Oktober forlag
- Antall sider: 295
