Anmeldelse av «Zuckerman» av Philip Roth (1985)

Det er vanskelig å tenke seg amerikansk etterkrigslitteratur uten Philip Roth. Han ble født i Newark i 1933, i et jødisk middelklassemiljø som igjen og igjen skulle bli råmateriale for romanene hans, skrev han seg inn i den litterære offentligheten allerede på slutten av 1950-tallet. Men det var med «Portnoys besværlige liv» i 1969 at han virkelig ble en offentlig figur, bejublet, misforstått, angrepet og lest med både forargelse og begjær. Roths forfatterskap kretser ustanselig rundt identitet, seksualitet og jødiskhet, Amerika og ikke minst forholdet mellom liv og litteratur. Gang på gang vender han tilbake til spørsmålet om hva som skjer når et menneske gjør sitt eget liv og sitt miljø til kunst, og om prisen som må betales for den friheten.

Nathan Zuckerman er Roths mest berømte svar på dette spørsmålet. Han er ikke Roth, men han er heller ikke ikke-Roth, for å si det sånn. Han er et litterært mellomrom der forfatteren kan undersøke det farlige og fristende ved å skrive sant, også når sannheten sårer.

I «Zuckerman» møter vi Zuckerman etter at han har fått sitt store gjennombrudd. Den jødiske forfatteren Nathan Zuckerman har skrevet bestselgeren om Carnovsky, og vi følger ham i tiden etter at han har blitt berømt. Men berømmelsen har sin pris. Visst blir han beundret av mange, men det er også de som hater ham. Gærninger ringer og truer ham, og beundrere stopper ham på gaten. Dessuten blir han plaget av folk på siden av samfunnet. Han har ikke bare skrevet en bok. Han har skapt et offentlig bilde av seg selv som han ikke lenger har kontroll over.

At ingen blir profet blant sine egne, får Zuckerman også oppleve. Han har skrevet en bok om en demoralisert jøde, og hans familie og omgangskrets føler at han har sviktet dem ved å skrive så ufordelaktig om jøder. De leser romanen som en skamplett, som et svik mot fellesskapet. At Zuckerman i tillegg har vært gift tre ganger selv, får åpenbart andre til å anta at han egentlig har skrevet om sitt eget liv, og mange klarer ikke å skille mellom Zuckerman og Carnovsky. Fiksjonen blir lest som bekjennelse, romanen som dom.

Zuckerman er egentlig en beskjeden fyr, og berømmelsen besværer ham. Samtidig som det nærmest kreves at han skal være den samme som før, forventer omgivelsene mer glamour rundt hans person. Han blir fanget i et paradoks: Forfatteren skal være autentisk, men også et ikon. Zuckerman vil helst leve slik han alltid har gjort, men opplever den dypeste ensomhet fordi han ikke kan dele sine tanker og opplevelser om berømmelsens pris med noen. Alt han sier blir tolket som litteratur. Alt han gjør blir en del av myten.

Det hevdes at Philip Roth skrev denne boken basert på egne erfaringer etter at han hadde skrevet «Portnoys besværlige liv«, og at den sånn sett er selvbiografisk. Det er vanskelig å ikke se parallellene. Også Roth ble over natten en offentlig skikkelse, også han ble angrepet for å ha utlevert «sine egne», også han ble gjort ansvarlig for hvordan jøder fremsto i hans fiksjon. Men det geniale i «Zuckerman» er nettopp at den ikke lar seg redusere til nøkkelroman. Den handler ikke bare om Roth. Den handler om hva litteratur gjør med den som skriver, og med dem som blir skrevet om.

For meg er dette en roman om den dype ensomheten som følger av å ha sagt det man ikke burde ha sagt, men som måtte sies. Roth graver dypt inn i sjelslivet til Zuckerman, og det på en måte som neppe ville vært mulig dersom han ikke nettopp hadde opplevd dette selv. Men det er ikke bekjennelsen som gjør boka stor. Derimot er det analysen. Roth undersøker hvordan kunst kan ødelegge sosiale bånd, men også hvordan den kan være den eneste måten å være sann på. Zuckerman betaler med familie, kjærlighet og tilhørighet for retten til å skrive fritt. Spørsmålet er ikke om det er verdt det. Spørsmålet er om det finnes noe alternativ.

«Zuckerman» er på én gang en roman om berømmelse, om jødisk identitet, om erotikk og skyld, og om det å være fanget i andres blikk. Den er ubehagelig, morsom, selvutleverende og dypt alvorlig. Og kanskje er det nettopp derfor den fortsatt treffer så hardt: fordi den viser at litteraturen ikke bare skaper historier, men også liv som må leves i ruinene av dem.

Denne boka får toppkarakter fra meg.

Utgitt: 1985
Originaltittel: Zuckerman Bound