Anmeldelse av «Hjertet i to – Seks måneder med Karpe» av Yohan Shanmugaratnam (2022)

Om Karpe, tilhørighet og kjærligheten til musikk

Forfatteren bak «Hjertet i to – Seks måneder med Karpe» er Yohan Shanmugaratnam, journalist, forfatter og utenriksreporter i Klassekampen. Han har tidligere skrevet «Vi puster fortsatt» og «Bruddet«. Dette er bøker som i følge anmelderne med stor følsomhet og intellektuell tyngde har belyst spørsmål om identitet, tilhørighet og urett. Førstnevnte betegnes som et mesterverk. I «Hjertet i to» går han på mange måter enda dypere inn i tematikken: inn i kjernen av norsk samtidskultur, gjennom duoen Chirag Rashmikant Patel og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid, bedre kjent som Karpe.

Shanmugaratnam har fått unik tilgang til duoen og følger dem tett i arbeidet med Omar Sheriff-prosjektet, helt fra idéstadiet til den svimlende finalen i Oslo Spektrum. Resultatet er blitt en bok som ikke bare skildrer to kunstnere, men et vennskap, en livsreise og en refleksjon over hva det vil si å høre til i Norge i dag med en multikulturell bakgrunn. Magdi med norsk mor og egyptisk far – Chirag med indiske foreldre.

Allerede fra første side er det tydelig at «Hjertet i to» er skrevet med en enorm nærhet til stoffet. Shanmugaratnam veksler sømløst mellom observasjon og essayistisk refleksjon. Han følger Magdi og Chirag gjennom møter, prøver, diskusjoner og tvil, og det vokser frem et bilde av to mennesker som lever i et konstant press mellom arbeid og privatliv, kunst og kommersialisering, tro og tvil.

Vi er med når Chirag kjøper Doritos og reflekterer over Peer Gynts reise til Egypt, og når Magdi forsøker å balansere familielivet, sin muslimske tro og scenen. Vi ser dem i intense øyeblikk av skapelse og utmattelse, når idéene slår gnister, og når de presser seg selv enda et hakk videre. Det er som å være flue på veggen i et skapende maskineri som aldri stopper. Forfatteren er anonymt til stede hele veien. Han trer nemlig aldri frem som en del av konteksten.

Gjennom de mange scenene, fra de første prøvene på H3 Arena til de mektige konsertene under Omar Sheriff-turneen, blir vi kjent med to kunstnere som ikke bare skaper musikk, men som også bygger mening.

Chirag og Magdi er på mange måter hverandres motsetninger, men nettopp i kontrastene ligger magien til Karpe. Chirag er analytikeren, strukturert og søkende etter kontroll. Magdi er følelsesmennesket, impulsiv, åndelig og drevet av tro og tvil i skjønn forening.

Men felles for dem begge er en glødende vilje til å skape noe som overskrider dem selv. De deler en sult etter å forstå hvem de er, både som kunstnere, som nordmenn, som sønner av innvandrere, og for Magdis del som far. Han har familie og fire barn, mens Chirag er alene. De tenker ulikt, men drar i samme retning. Der Chirag søker struktur, søker Magdi mening. Der den ene bygger broer mellom mennesker, bygger den andre broer mellom himmel og jord, for å si det noe klisjéfylt.

Boka viser også hvordan begge forholder seg til sin flerkulturelle bakgrunn på ulike måter. Magdi, med egyptisk far og norsk mor, står med ett ben i to verdener og prøver å forene troen med det moderne, sekulære Norge. Chirag, med røtter i India, undersøker hvordan det norske blikket på annerledeshet former identitet og tilhørighet.

De to representerer på mange måter det nye Norge, som et land i bevegelse, der det å ha flere kulturer ikke er en svakhet, men en ressurs. Der mange ville sett på sin bakgrunn som et hinder, gjør Karpe den til en kilde til kraft. Deres helt spesielle kraft.

Det som gjør boka så sterk, er hvordan Shanmugaratnam lar det nære og menneskelige få dominere. For «Hjertet i to» handler først og fremst om vennskap og fellesskap. Om å skape og mislykkes, tro og tvile, og likevel fortsette.

Mot slutten løfter Shanmugaratnam fortellingen til et kosmisk nivå, når referanser til «Fra jorda til månen» og «Reisen til månen» brukes som bilder på Karpe-prosjektets ambisjon: å strekke seg, å sprenge grenser, å gjøre noe ingen har gjort før. Magdi og Chirag blir nærmest moderne romfarere, ikke bare musikalsk, men også eksistensielt.

Det som gjør Karpe unikt er ikke bare visjonen eller talentet, men kombinasjonen av kunstnerisk integritet, sosial bevissthet og menneskelig sårbarhet. De lager musikk som er større enn dem selv, som speiler samfunnet og gir stemme til dem som ellers ikke blir hørt. Dette gjør de også ved å koble på dansere og andre til konsertene sine, som for å vise oss hva som er mulig å få til dersom man bruker deres ulike etnisitet på en helt unik måte.

«Men det største inntrykket skjer når alle danserne ankommer. Et par dusin unge menn, flere av dem fra Groruddalen i Oslo, men også andre steder i Norge, med bakgrunn fra land som Marokko, Afghanistan, Somalia, Iran, Tunisia, Etiopia, India, Pakistan og Sri Lanka. Brune og svarte menn, de fleste i 20- og 30-årene. Skjegg, bling og muskler. Blanke treningsdresser, tykke halskjeder og smale solbriller. De har alle blitt busset ut til Fornebu, men det finnes garantert noen nordmenn der ute som skulle ønske disse menneskene heller ble satt av på Trandum. Det kan godt være de er svigermors drøm, men de ser ut som Sylvi Listhaugs mareritt.» (side 168)

«Hjertet i to» er derfor mer enn en bok om et band. Det er et verk om identitet, tilhørighet og kjærlighet, og om å finne lys midt i mørket.

Jeg liker Karpes musikk godt, men har aldri opplevd dette bandet «live». – Etter å ha lest denne boka, skjønner jeg at det må jeg gjøre noe med. Ikke bare for å høre musikken, men for å forstå prosjektet og oppleve bandets kunstneriske uttrykk. «Hjertet i to» er ikke bare en tittel, det er en tilstand. En påminnelse om at vi alle bærer to hjerter; ett som banker for hvor vi kommer fra, og ett som slår for hvor vi skal.

Jeg har hatt svært stor glede av å lese denne boka, som også er meget godt skrevet! Det er derfor på tide å utforske forfatterskapet til Yohan Shanmugaratnam nærmere!

Utgitt: 2022
Forlag: Bonnier norsk forlag
Antall sider: 247
Jeg har lånt boka på biblioteket.