Anmeldelse av «Hvor er de voksne?» av Nina Lykke (2025)

Når barna forsvinner …

Nina Lykke er en av de mest sentrale stemmene i norsk samtidslitteratur. Hun fikk sitt gjennombrudd med «Nei og atter nei» i 2016, og fikk et enda bredere gjennombrudd med «Full spredning» (2019), som ga henne Brageprisen. Lykke har vært kjent for sin satiriske snert, sin evne til å skrive både morsomt og nådeløst om den moderne middelklassens selvbedrag, nevroser og relasjoner. I «Hvor er de voksne?» vender hun blikket mot et stoff som er langt mørkere, men kanskje også dypere: det smertefulle bruddet mellom en mor og hennes voksne sønn.

Boka har generelt blitt svært godt mottatt. Mange kritikere har pekt på hvordan Lykke her kombinerer det sårbare og det satiriske på en mer stillferdig, men desto mer presis måte enn tidligere. Det er ikke den brede, burleske humoren fra «Nei og atter nei» vi møter, men en mer dempet, underliggende form for humor. En slags tørr, nesten resignert ironi over menneskets selvbedrag og maktesløshet. «Hvor er de voksne?» er først og fremst en trist bok, synes jeg, men den er samtidig ikke helt uten humor. Lykkes humor ligger i det små, i blikket for det absurde i det hverdagslige, i det pinlige, gjenkjennelige, i situasjonene der vi både får lyst til å le og krype sammen av ubehag.

Romanens jeg-person er Ida, en kvinne i slutten av femtiårene, som jobber som samlivsterapeut. Ironien er åpenbar: Hun som lever av å veilede andre gjennom samlivskriser og relasjonelle konflikter, har selv mistet kontakten med sin egen sønn, Sigurd. Han har brutt all kontakt. Ingen forklaringer. Ingen avklaringer. Bare stillhet. Ida står igjen i tomrommet, i det absolutt mest smertefulle tapet en forelder kan oppleve. Ikke døden, men fraværet til et levende barn, som ikke ønsker å ha sin mor i livet sitt.

Ida lever videre i hverdagen sin, går på jobb, møter klienter og snakker om andres problemer. Samtidig er hennes eget liv i ferd med å gå i oppløsning. Hun grubler konstant: Hva gjorde jeg galt? Når begynte dette å gå feil? Ligger ansvaret hos meg eller hos ham? Har jeg vært en for kontrollerende, for invaderende mor? Eller har Sigurd selv valgt å bryte ut, fordi vår tid gir barn rett til å «si opp» foreldrene sine?

Tematikken føyer seg tydelig inn i en større samtidsdebatt. Vi ser stadig oftere fortellinger om voksne barn som bryter med foreldrene sine. Ikke på grunn av vold eller overgrep i klassisk forstand, men fordi relasjonen oppleves for belastende, for invaderende, for emosjonelt utmattende. Kanskje er det prisen som betales for at barna har fått være i sentrum, uten å måtte ta hensyn til andre? At når de ikke lenger opplever seg som sentrum i foreldrenes liv, blir de krenket? Lykke skriver rett inn i denne tidsånden, men uten å dømme. Hun viser hvor komplekst dette er. Ingen blir entydige skurker eller ofre. Ida er ikke bare en martyr. Hun er også krevende, selvopptatt, sårbar, stolt og tidvis invaderende. Sigurd er ikke bare en kald sviker. Han er også et menneske som forsøker å beskytte seg selv.

Plottet – hvis man kan kalle det dét? – bygges langsomt opp gjennom tilbakeblikk, refleksjoner og hverdagslige situasjoner. Det er ingen dramatisk hendelse som forklarer bruddet. Det er summen av små forskyvninger, misforståelser, skuffelser, krenkelser og maktspill som over tid fører til denne stillheten. Spenningen ligger ikke i hva som skjer, men i hvordan Ida forsøker å forstå det som allerede har skjedd. I det ene øyeblikket selvkritisk som få – i det neste bebreidende fordi hun ikke skjønner hva galt hun kan ha gjort for å fortjene dette. Kommer hun frem til noen erkjennelse?

Uten å røpe for mye, kan jeg si såpass at romanen ikke tilbyr en enkel løsning eller en rørende gjenforening. Det gir ingen klassisk forløsning. Men det gir noe annet: en bevegelse bort fra total selvanklage, og bort fra behovet for kontroll. Ida tvinges til å erkjenne at hun ikke kan eie sønnens valg, like lite som hun kan reparere alt alene. Hun nærmer seg et punkt der hun må lære å leve videre med det uavklarte, med det åpne såret, i stedet for å prøve å lukke det for enhver pris.

Det finnes håp i boka. Ikke et sukkersøtt håp om at alt blir som før, men et mer stillferdig, modent håp: om å finne en måte å leve på der smerten ikke opphører, men kanskje blir mulig å bære.

Som roman fungerer «Hvor er de voksne?» både som et familiedrama og som en samfunnssatire. Lykke retter blikket mot en tid der foreldrerollen er blitt ambivalent. Foreldre skal være både grensesettende og grenseløse, både altoppofrende og selvstendige. Hun viser hvordan dette krysspresset kan føre til både sammenbrudd og avstand.

Språket hennes er tilgjengelig, presist og tilsynelatende enkelt, men rommer mye under overflaten. Ida er ikke bare en karakter, hun er også et blikk, et filter vi ser verden gjennom. Hun er både en pålitelig og en upålitelig forteller. Fordi hun hele tiden prøver å forstå seg selv, men aldri helt slipper unna sine egne blinde flekker …

Til slutt sitter man igjen med et spørsmål som går langt utover denne ene historien: Hva vil det egentlig si å være voksen?
Og hvem er det som har vært det, når relasjonene våre går i stykker?

Denne boka er det vel verdt å bruke tid på!

Utgitt: 2025
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 222
Jeg har lånt boka på biblioteket