Anmeldelse av «Proteinmanifestet – Metthet, muskler og metabolisme» av Jane Faerber (2025)

Den store proteinfortellingen

Det var egentlig min egen usikkerhet som fikk meg til å kjøpe denne boka. Jeg synes nemlig det er vanskelig å få i meg nok proteiner, og trengte noen kostholdsråd som ikke er for avanserte. For når man har passert en viss alder, begynner ordene muskelmasse, forbrenning og metabolisme å få en mer konkret betydning. Ikke som buzzord, men som noe som faktisk handler om egen kropp. Da jeg kom over Janne Faerbers «Proteinmanifestet. Metthet, muskler og metabolisme«, kjente jeg at den traff akkurat der jeg allerede sto, litt i tvil, litt nysgjerrig og ganske mottakelig.

Janne Faerber er klinisk ernæringsfysiolog, og har markert seg som en tydelig stemme i den norske kostholdsdebatten. Hun er ikke redd for å utfordre etablerte sannheter, særlig når det gjelder fett, kjøtt og protein. I denne boka kombinerer hun fagkunnskap, kritikk av kostråd, personlige refleksjoner og en omfattende oppskriftsdel. Resultatet er ikke bare en kokebok, men en slags ernæringspolitisk bok forkledd som kjøkkenbok.

Selve ideen bak boka er egentlig ganske enkel. Faerber mener at vi spiser for lite proteiner, at vi har blitt for redde for fett og at vi i altfor stor grad har erstattet næringsrik mat med ultraprosesserte produkter. Sånn sett føyer hun seg inn i rekken av en rekke forfattere av bøker om tematikken. Som «Ultraprosessert mat» av Chris van Tulleken og «Hva og når skal vi spise?» av Marit Kolby. Konsekvensene, slik Faerber ser det, er økt fedme, tap av muskelmasse, svekket metabolsk helse og en konstant kamp mot sultfølelse. Protein, slik hun fremstiller det, er nøkkelen til å snu dette. Ikke bare for dem som vil ned i vekt, men for alle som ønsker mer stabil energi, bedre metthet og god fysisk funksjon over tid.

Faerber legger særlig vekt på at protein påvirker kroppen på flere nivåer. For det første gir det bedre og mer langvarig metthet enn både fett og karbohydrater. For det andre bidrar det til å bevare muskelmasse, noe som er helt avgjørende for forbrenningen, spesielt når vi blir eldre. For det tredje stabiliserer det blodsukkeret og reduserer sterke svingninger i insulin. Og til slutt peker hun på at protein rett og slett er kroppens byggemateriale. Hormoner, enzymer, immunforsvar og vev er avhengige av aminosyrene vi får tilført gjennom kosten.

Faerber er også tydelig på forskjellen mellom animalsk og vegetabilsk protein. Hun argumenterer for at animalske proteiner, fra kjøtt, fisk, egg og meieriprodukter, har en mer komplett aminosyreprofil og bedre biotilgjengelighet enn plantebaserte proteiner. Hun avviser ikke plantekost, men mener at den biologiske kvaliteten ofte blir svakere dersom animalske kilder fortrenges helt. Samtidig problematiserer hun den utbredte fettfrykten og hevder at mettet fett fra naturlige animalske kilder har blitt urettmessig demonisert gjennom flere tiår. Ifølge henne bygger mye av denne frykten på svake forskningsdesign og overtolkede data.

Her bruker hun også ganske mye plass på å forklare hvordan ernæringsforskning fungerer, eller ikke fungerer. Hun skiller tydelig mellom korrelasjon og årsak, mellom observasjonsstudier og intervensjonsstudier, og mellom statistisk signifikans og faktisk biologisk effekt. Mange av de studiene som ligger til grunn for dagens kostråd er observasjonsstudier, hvor man ser sammenhenger mellom hva folk rapporterer at de spiser og ulike helseutfall. Problemet, som hun påpeker, er at slike studier ikke kan bevise årsakssammenhenger. Folk som spiser mye rødt kjøtt kan for eksempel også røyke mer, trene mindre eller ha andre livsstilsfaktorer som forstyrrer bildet. Likevel blir ofte resultatene presentert som bastante sannheter i media.

Hun er også kritisk til hvordan ultraprosessert mat preger kostholdet vårt. Ikke bare fordi den ofte er energitett og næringsfattig, men fordi den er designet for å gjøre oss overmette, uten å gi reell næring. Hun mener at problemet i kostholdsdebatten altfor ofte rettes mot kjøtt, særlig rødt kjøtt, mens det egentlige problemet ligger i industriprosessert mat. Rødt kjøtt, spesielt fra mindre industrielle produksjonsformer, mener hun i stor grad har fått et ufortjent dårlig rykte.

Etter denne faglige delen går boka over i en omfattende oppskriftsdel, delt inn i frokost, lunsj og middag. Her blir teorien oversatt til praksis.

Frokostdelen er bygget rundt én klar tanke. Spiser du proteinrikt tidlig på dagen, regulerer du sult og energinivå bedre resten av dagen. Her finner du omeletter, tyrkiske egg med yoghurt, pizzaomelett i ovn, cottage cheese-pannekaker, fylte egg med laks og ulike varianter av egg, kjøtt og meieriprodukter. Mange av disse rettene kan lages på forhånd og er fullt gjennomførbare for vanlige mennesker med vanlig tidsklemme.

Lunsjoppskriftene er preget av wraps, salater og boller. Her går kylling, egg, fisk, ost og kjøtt igjen. Proteinwrap med kylling og avokado, kebabsalat, cæsarsandwich, spicy kyllingdipp, piroger med skinke og ost og enkle parmaruller er blant rettene. Dette er ikke minimalistisk diettmat, men skikkelig mat, som både er mettende og smakfull, bare satt sammen med et annet ernæringsmessig fokus.

Middagskapitlet er det mest omfattende. Her finner vi alt fra kjøttboller i tomatsaus, butter chicken, lakseburger og ovnsbakt laks, til taco-bowl med blomkålris, greske kyllingretter, ulike fiskeretter og vegetariske alternativer basert på egg, ost og belgfrukter. Felles for dem alle er at proteinet står i sentrum, mens tradisjonelle karbohydratrike tilbehør ofte erstattes med grønnsaker eller alternative løsninger.

Hun er tydelig på at protein bør fordeles gjennom hele dagen, ikke bare konsentreres til ett måltid på kvelden. Særlig med tanke på muskeltap med økende alder, mener hun at både frokost og lunsj er kritiske måltider, ikke bare middag.

Mot slutten kommer basisoppskriftene, som fungerer som en slags grunnmur i boka. Her finner vi krydderblandinger, ulike dressinger, syltet rødløk, soyaristede nøtter, blomkålris og andre grunnkomponenter som kan brukes på tvers av rettene. Poenget er å gi leseren verktøy til å bygge smak og struktur i maten, ikke bare følge enkeltoppskrifter slavisk.

Når jeg legger boka fra meg, sitter jeg ikke igjen med følelsen av å ha lest en hvilken som helst kokebok. Dette er et innlegg i en pågående ernæringskamp. Faerber skriver for å overbevise, fordi hun vil oss vel. Noen vil sikkert oppleve henne som bastant og kanskje også provoserende. Andre vil oppleve budskapet hennes som befriende klart og tydelig. For min del traff hun et punkt jeg allerede var i ferd med å nærme meg selv. En uro rundt om jeg gir kroppen min det den faktisk trenger.

Og kanskje er nettopp det bokas viktigste kvalitet. Ikke bare at den forteller meg hva jeg bør spise, men at den får meg til å spørre hvorfor jeg spiser som jeg gjør. Og at den gir noen enkle tips til hva jeg kan gjøre med det.

Utgitt: 2025
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 203