Anmeldelse av «Alt et» av Leander Djønne (2025)

Årets vinner av Brageprisen i kategorien skjønnlitteratur for voksne!

Leander Djønne ble for alvor lagt merke til med debutromanen «Oskespiralen«, som mottok Lytternes romanpris i 2022. Det var en roman som gjorde et sterkt inntrykk, nettopp fordi den ikke la noe imellom, verken språklig eller tematisk. I høst kom «Alt et«, og denne romanen har nå gitt ham Brageprisen i kategorien skjønnlitteratur for voksne. Juryen begrunner tildelingen på følgende måte:

«Leander Djønne køyrer vilt og hardt inn i mørkret og nektar å sleppe nokon form for lys inn. Språket er kontant, konkret og uforsonleg. Å finsile så mykje ondskap over til litteratur, er ein kraftprestasjon.»

Det er vanskelig å være uenig i denne beskrivelsen.

Leander Djønne vokste opp i et hjem knyttet til Jehovas Vitner, en menighet han brøt med da han var seksten år gammel. Jeg tar meg selv i å lure på hva det gjør med et menneske å vokse opp i en så lukket sekt, og deretter bryte ut. Ikke fordi romanen på noen måte handler om religion som sådan, men fordi det kanskje setter et spor i måten verden sees på, i opplevelsen av utenforskap, kontroll og brudd. Både «Oskespiralen» og «Alt et» etterlater et inntrykk av at inspirasjonen til å skrive så sterk litteratur må komme fra et sted. Som erfaring av noe menneskelig som er presset, undertrykt og stengt inne, og som senere slår sprekker på ulike, ofte smertefulle måter …

I «Alt et» møter vi tvillingene Våle og Rind. Våle er gutt og Rind er jente, og de er tolv år gamle da begge foreldrene omkommer i en bilulykke. Etter dette sendes de til besteforeldrene. Navnene deres er hentet fra norrøn mytologi, og det gir teksten en egen klang, nesten fra første side. Bestefaren heter Vreide og bestemoren Gydje. Også disse navnene bærer på noe gammelt og arkaisk, som om personene allerede fra starten er trukket inn i et større, mytisk rom.

Oppveksten hos besteforeldrene blir alt annet enn trygg. Bestefaren er voldelig. Han mishandler både sin egen kone og barnebarna, og volden består like mye av kontroll og frykt som slag. Våle blir stengt inne i kjelleren, mens Rind blir låst inne på loftet. Denne fysiske adskillelsen gjør noe grunnleggende med dem. Våle presses ned i mørket, i kulden, i det kroppslige og dyriske, mens Rind plasseres høyere opp, nærmere lyset, men også nærmere ensomheten og tankene. Etter hvert merkes det tydelig at de utvikler ulike måter å overleve på. Våle trekkes mot det grenseløse, det instinktive, det nesten ikke-menneskelige. Rind er den som blir igjen, den som husker, føler skyld, bærer og forsøker å forstå.

Parallelt følger vi en jerv ute i skogen. Den er ikke bare et dyr i periferien, men en kraft, et bilde og en bevegelse som stadig vender tilbake. I likhet med Rind lider også jerven av «fallesjuke» (det vil si epilepsi). Dette binder dem sammen på en urovekkende måte; menneske og dyr, kropp og instinkt. I tillegg finnes det i slekta en forestilling om trolldom og forbannelse, noe gammelt som hviler over dem, noe uoppgjort som videreføres fra generasjon til generasjon. Dette kan leses både mytisk og konkret, som en måte å forstå hvordan vold, sykdom og tap forplanter seg som en slags arvesynd.

Selv om vi forstår at handlingen ikke er lagt til en fjern fortid, er det nesten umulig å tidfeste romanen. Tidsmarkørene er få, og på den måten får teksten et tidløst preg. Det er noe Jon Fosse-aktig over det. Denne følelsen av å befinne seg i et rom uten klart årstall eller konkret samtid har Djønne felles med Fosse, men Djønne er mørkere, hardere og mer nådeløs i uttrykket. Her finnes ingen forløsende pauser, ingen pustehull.

Handlingen følger tvillingene gjennom tapet av foreldrene, volden hos besteforeldrene, sykdommen, isolasjonen og den gradvise oppløsningen som særlig rammer Våle. Samtidig ligger jerven der ute, som en konstant skygge og tilstedeværelse. Uten å røpe hvordan det ender, kan jeg si såpass at romanen beveger seg mot et ytterpunkt der både kropp, språk og identitet utfordres. Noen vil kanskje oppleve avslutningen som brutal og grenseløs, men sett i lys av det tvillingene har vært gjennom, oppleves råskapen mer som en konsekvens enn noe sjokkartet.

Fortellerstemmen i «Alt et» veksler hele tiden. Vi følger ikke bare ulike perspektiver, men ulike jeg-stemmer. Ikke bare tvillingene og bestefaren, men også jerven får en fortellerstemme. Det er som om romanen lar flere bevisstheter tre fram etter tur, alle med sitt språk, sitt blikk og sitt nærvær i verden. Denne vekslingen mellom jeg-personer gir fortellingen en egen rytme og gjør grensene mellom menneske og dyr, mellom erfaring og instinkt, stadig mer porøse. Midt i dette finnes også bestefarens rå og brutale stemme, og det er den jeg nå vil slippe til med et sitat som festet seg hos meg:

«Brått slår tanken om dei daude hestane i meg. Det mørke blodet i snøen. Det gapande jordsvarte holet etter eg hogg hestehovudet av. Augo til gutungen. Tenkjer på jordfestinga. Ingen av dei lever meir. Likevel har eg to ungar i hus. Ei evneveik på loftet. Ein mager gutunge i kjellaren. Kva gjer eg med dei? Ser ned på Gydje. Livlaus. Æveleg tagal. Lagnaden tek oss inn. Kvifor drap eg ikkje mor? Det gjorde godt korleis ho rotna vekk på heimen.» (side 143)

Språket er skrevet på et noe gammeldags nynorsk, og det kler romanen godt. Det forsterker følelsen av at vi beveger oss i et landskap utenfor vår egen tid, samtidig som det hele tiden også kjennes nært, kroppslig og sant. Det litt uvirkelige ved enkelte hendelser gjør ikke romanen til fantasy. Tvert imot. Den fremstår, paradoksalt nok, desto mer realistisk nettopp fordi den insisterer på å vise det som ofte skyves ut av virkelighetsbildet vårt: volden, stillheten, det dyriske og det uutholdelige.

«Alt et» er en bemerkelsesverdig roman. Den skiller seg tydelig fra mye av dagens samtidslitteratur med alt sitt mørke og all sin håpløshet. Dette er en roman som virkelig ble sittende i meg. Ikke på en behagelig måte, men som en uro jeg ikke helt fikk ristet av meg da jeg lukket boka. Den gir ingen trøst, men den tvinger oss til å se ondskapen. Og kanskje er det akkurat der styrken til romanen ligger, i at den nekter å slippe taket, selv når jeg helst skulle ha vendt blikket bort.

Utgitt: 2025
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 194
Jeg har lånt boka på biblioteket