Anmeldelse av «Oskespiralen» av Leander Djønne (2022)

Rått og rystende fra Hardanger

Det er litt over et år siden Leander Djønne mottok Lytternes romanpris 2022 for debutromanen «Oskespiral«. Jeg ble trigget av alle lovordene om boka og kjøpte den da den kom ut, men det er først nå jeg har rukket å lese den. Eller rettere sagt: lytte. Da jeg oppdaget boka som lydbok på Storytel, ble det enkelt å velge den, og det angrer jeg virkelig ikke på. Anderz Eide som oppleser gjør en formidabel jobb og gir stemmen en mørk klangbunn som kler dette stoffet svært godt.

Historien kretser rundt to tvillingbrødre, omtalt som henholdsvis «sonen» og «broren», som vokser opp i ei avsidesliggende bygd i Hardanger. Det er et klaustrofobisk landskap, både fysisk og psykisk. I dette trange rommet utspiller det seg en av de mest voldelige og vonde oppvekstskildringene jeg har lest på lenge. Faren er et monster. Når han ikke slår eller voldtar moren, mishandler han sønnene på det mest groteske vis. Slik legger han grunnlaget for ødelagte liv.

Brødrene preges ulikt av denne oppveksten. «Broren» finner trøst i religionen. Han har funnet Jesus, kanskje som et forsøk på å skape mening i det meningsløse. «Sonen» har sonet en voldsdom og bærer volden i kroppen, i språket, i blikket. Når han slipper ut av fengselet, forsøker «broren» å veilede ham i retning av en ny begynnelse, det vil si en slags frelse. Men det er tydelig at begge bærer på dype sår. Spørsmålet er ikke bare om de kan helbredes, men om de overhodet vil det.

Morens død er et mørkt senter i romanen. Er hun død av sykdom? Eller er hun drept? Alt peker mot faren, men sannheten er innhyllet i den samme tåkete stemningen som preger resten av boka. Brødrene oppsøker faren i barndomshjemmet, et rasutsatt sted ved fjorden, i skyggen av et mektig fjell. Naturen blir en medspiller i dramaet. Når det begynner å buldre i fjellet etter at de ankommer, føles det som et varsel. En dommens dag nærmer seg.

Oppgjøret mellom brødrene og faren er et klimaks av sjelden intensitet. Det er som om naturkreftene og det psykiske trykket smelter sammen. Man kjenner det i magen; den ubønnhørlige uroen, det kvelende alvoret. Djønne skriver frem en voldsom scene med naturens egne ord. Språket er rått, korthugd og billedrikt. Hver setning har kraft. Hver bevegelse føles eksistensiell. Det er som om vi er der selv, og nesten ikke får puste.

Stilen minner tidvis om Jon Fosse, selv om Leander Djønne er rausere med tegnsettingen. Det er noe med de knappe setningene, nynorskens rytme og det tilbakeholdne språket som peker i Fosses retning. Samtidig er Djønnes stemme helt hans egen. Det er et poetisk mørke i teksten, et nærvær av smerte og skyld, som han håndterer med stor litterær tyngde. Det er et verk som både roper og hvisker, og det insisterer på å bli hørt.

Romanens tittel, «Oskespiralen«, kan tolkes både konkret og symbolsk. Aske som restene av noe som er brent. Spiral som form, en gjentagelse eller nedadgående sirkel. Sammen uttrykker det kanskje hvordan vold og traumer går i arv, eller hvordan man fanges i destruktive mønstre uten å vite hvordan man skal bryte ut.

Forfatteren selv er oppvokst i Odda, og har en fortid som Jehovas Vitne. Han er utdannet kunstner, lærer og nå, med dette verket, også et navn å merke seg i det norske litteraturlandskapet. Hvis «Oskespiralen» er en pekepinn på hva som kommer, bør vi absolutt forvente mer fra Djønne.

Dette er ikke en bok man leser for underholdningens skyld. Den er vond, mørk og ubehagelig, men også vakker, øm og menneskelig. Den stiller spørsmål om skyld, om arv, om frelse og om frihet. Og viktigst av alt: Den gjør inntrykk.

«Oskespiralen» er en bemerkelsesverdig debut. Anbefales sterkt, men må leses med åpent sinn og rom for ettertanke.

Utgitt: 2022
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 2016