Konsentrert kraft fra Irland
(Jeg skrev denne bokanmeldelsen i 2024.)
Den irske forfatteren Claire Keegan har for lengst markert seg som en usedvanlig presis og lavmælt litterær stemme. Hun debuterte i 1999 med novellesamlingen «Antarktis«, og fikk sitt gjennombrudd med «Foster«, som siden er filmatisert («The Quiet Girl«) og Oscar-nominert. Hennes prosastil er kjent for å være knapp og gjennomarbeidet, og hun skriver ofte om kvinner fanget i krevende relasjoner eller samfunnsroller. I «I seneste laget – Historier om kvinner og menn» får vi tre slike fortettede fortellinger. Tre små litterære mikrokosmos, som alle åpner for refleksjon, ubehag og ettertanke.
Boka er på knappe 100 sider, og er teknisk sett lettlest, men vanskelig å riste av seg. For de tre historiene krever noe av leseren. De inneholder mer enn det som står på linjene, og nettopp det gjør dem så gripende.
Felles for de tre novellene er at mennene ikke kommer særlig godt ut av det. Faktisk er den ene verre enn den andre. Ikke nødvendigvis i ytre handling, men i sin grunnleggende mangel på empati og innsikt.
Novellen «I seneste laget» handler om en mann som har funnet sin store kjærlighet, men som skusler den bort gjennom sin smålighet, kontrollbehov og manglende evne til å åpne seg. Vi forstår snart at han har gått glipp av det viktigste i livet sitt, men innsikten kommer, som tittelen antyder, altfor sent. Kvinnen i hans liv har da for lengst innsett at han ikke lenger er en hun ønsker å leve med. Det er en stille, men dypt tragisk fortelling om kjærlighet som kveles av selvsentrering.
I «En langtrukken, smertefull død» møter vi en kvinnelig forfatter som inviteres hjem til en eldre mann – en dominerende, arrogant figur, full av giftig selvhevdelse. Hun noterer og registrerer, og det som begynner som en tilsynelatende nøytral observasjon utvikler seg til en utspekulert hevn. Forfatteren bruker sin skrivekunst til å ta igjen, til å gjengjelde det hun – og kanskje mange kvinner – har vært utsatt for. Det er en uhyre presis skildring av hvordan makt kan forskyves, ikke ved fysisk styrke, men gjennom fortellingens kraft. Her er Keegan på sitt mest litterært metabevisste – og politiske.
Den siste novellen, «Antarktis», gjorde sterkest inntrykk på meg. En gift kvinne, hvis liv antakelig har havnet i det kjedsommelige, leier et hotellrom i byen, og beslutter seg for å utforske sin seksualitet utenfor ekteskapet. Det som starter med kontrollert nysgjerrighet, glir raskt ut i det uforutsigbare og farlige. Hun havner i klørne på en mann som viser seg å være alt annet enn trygg. Det som gjør novellen så sterk er ikke nødvendigvis det som skjer, men hvordan det beskrives. Det er subtilt, men mørkt. Noe meget ubehagelig blir sittende igjen i kroppen etter at siste side er vendt. Historien lar det uutsagte henge i luften som en etterklang man ikke blir kvitt.
Claire Keegan skriver uhyre godt. Hver setning er finskåret og fri for staffasje. Som leser satt jeg med en følelse av at ikke et eneste ord var overflødig. Det er en sjelden presisjon i språket hennes – og like mye i pausene og antydningene. Mange av tekstene rommer tvetydighet; de lar oss ikke vite alt, men inviterer til refleksjon. Heller ikke i det virkelige liv får vi vite alt – og Keegan speiler dette uvisse med bevisst eleganse.
Hvorvidt den særegne og konsise måten å skrive på gjør Keegan til «en av verdens beste skjønnlitterære forfattere», som det hevdes på smussomslaget, er kanskje en påstand jeg stiller meg noe mer tvilende til – men at hun er en forfatter med en helt særegen stemme og høy litterær integritet, er det ingen tvil om.
«I seneste laget» er en liten bok med stor kraft. Den setter spor. Og selv om man leser den raskt, blir den værende. Anbefales varmt – særlig for den som er interessert i relasjonspsykologi og litterær presisjon.
Utgitt i Irland: 2021
Utgitt i Norge: 2024
Oversetter: Merete Alfsen
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 93
