Utleverende om familiens alkoholproblemer
(Jeg skrev denne bokanmeldelsen i 2024.)
Mímir Kristjánssons bok «Pabbi – En familiesaga om drukkenskap» rakk å gjøre seg bemerket før den i det hele tatt var utgitt. Det har naturligvis sammenheng med hvem forfatteren er – en kjent politiker, samfunnsdebattant og mediepersonlighet – men også med tematikken i boka. Alkoholisme i familien er både dypt personlig og allmennmenneskelig, og i denne boka blottstiller Kristjánsson sitt eget liv og slektens mørke sider med en nesten urovekkende ærlighet.
I tillegg til det selvbiografiske alvoret er boka også drivende godt skrevet. Språket er direkte, tidvis humoristisk og preget av både ømhet og raseri. Anmelderne har gitt boka toppkarakter, og jeg er ikke i tvil om at «Pabbi» kommer til å toppe bestselgerlistene denne høsten.
Tematikken er alkohol – nærmere bestemt et stort og destruktivt alkoholkonsum som går igjen i generasjoner. Mímir avslører at hans islandske slekt er full av drukkenbolter. Hans intensjon er å skrive om faren og hans alkoholisme, men boka handler vel så mye om ham selv. Spørsmålene han stiller er ubehagelige og eksistensielle: Kan man arve alkoholproblemer? Ligger dette i genene? Eller er det først og fremst miljøet som avgjør hvem vi blir? Svaret ligger nok et sted midt imellom, og han forsøker å utforske begge forklaringsmodellene.
Vi får en serie usminkede skildringer av fester, fyllekuler, svik og øyeblikk av desperat klarhet. Faren hans, som i perioder forsøker å skjerpe seg, men som stadig falt tilbake, blir et speil for sønnen – både som en advarsel og som en slags uunngåelig skjebne. Mímir reflekterer også over sitt eget forbruk, som i perioder er svært høyt – langt over det de fleste ville kalt ansvarlig. Bare én pils skal til før han får tenning. Så er det ut på galeien. Iblant i dager. Iblant i ukesvis.
Han avviser merkelappen alkoholiker, men omtaler seg gjerne som fyllik eller periodedranker. Den språklige distansen og den tilsynelatende selvironien skjuler ikke alvoret. For dette er ingen glamorøs historie. Den handler om tapte venner, forhold som rakner, arbeidsdager som går tapt og et stadig voksende gap mellom den man vil være og den man ender opp som.
Likevel: Når noe må gjøres – et viktig politisk arbeid, skrivingen av en bok – kan han legge alkoholen på hylla i lange perioder. Dette gjør det hele enda mer sammensatt: Det handler ikke bare om avhengighet, men også om vilje, selvbedrag og kanskje om en frykt for det edru livet.
Og det er her leseren begynner å stille spørsmål. Bagatelliserer han det hele? Romantiserer han sin egen destruksjon? Svaret er nei – ikke egentlig. Tvert imot opplever jeg ham som smertelig klar over konsekvensene. Han vet at de fleste brudd i livet hans skyldes alkohol. Han vet at noe må gjøres. Men enn så lenge, sier han: fest og moro.
Det er dette paradokset som gjør boka så sterk. Den er et selvportrett i bevegelse – et portrett av en mann som ser sin egen undergang komme, men som fortsatt håper at den lar vente på seg. Det gjør vondt å lese, fordi det er så ærlig. Og samtidig så menneskelig.
«Pabbi» er også en slags kjærlighetserklæring. Til faren – og til familien. Den er ikke et oppgjør i raseri, men en dyp og smertefull refleksjon over bånd som aldri kan kappes helt, uansett hvor mye skuffelse, savn og vold de inneholder.
Boka gjorde sterkt inntrykk på meg. Mímir skriver godt, han har mange kloke betraktninger, og han tør å vise frem både svakhet og ambivalens. Samtidig er det for meg helt uforståelig at han ikke vil ta tak i dette før det er for sent – uansett hva han velger å kalle det. Det i seg selv gjør boka både opprivende og uhyre viktig.
«Pabbi» anbefales på det sterkeste. Den etterlater deg ikke uberørt.
Utgitt: 2024
Forlag: J.M. Stenersens forlag
Antall sider: 159
