Sjette bind i Edvard Hoems slektskrønike
«Husjomfru» er den sjette boka i Edvard Hoems store slektskrønike. Og enda en gang ble jeg helt forgapt i historien. Det skyldes først og fremst Hoems unike fortellerstemme og evne til å gjenskape livet, landskapet og livsvilkårene til folk som levde i Norge for flere generasjoner siden. Det er som å tre inn i en annen tid, men uten at det føles fremmed. Hoem skriver med nærhet, varme og en detaljrikdom som gjør historien levende, uten noensinne å miste blikket for det store bildet.
Denne gangen er det Julie Elisabeth Hoems liv vi får et innblikk i. Hun var datter av felemakeren, han som vi ble kjent med i forrige bok. Hun valgte en livsvei som på mange måter avviker fra det man gjerne forventet av kvinner på den tiden. Julie giftet seg aldri og fikk ikke barn. Hun staket i stedet ut en kurs der hun måtte forsørge seg selv, og det gjorde hun gjennom yrket som husjomfru, en slags mellomting mellom tjenestepike og husholderske, ofte i finere hjem.
Hva gikk hun glipp av? Spørsmålet ligger som en lavmælt undertone gjennom hele boka. Hun fikk aldri oppleve å bli mor. Samtidig slapp hun også unna det blodslitet som selv kvinner på større gårder måtte gjennomgå. Hun levde et liv på utsiden av de tradisjonelle rollene, men ikke nødvendigvis et liv i ensomhet. Det er nærliggende å tenke at hun hadde sine drømmer om kjærlighet – drømmer som aldri ble virkeliggjort. Dette beskriver Hoem vart og fint, med respekt og forståelse snarere enn med sentimentalitet.
Julie var kunnskapstørst, lærevillig og nysgjerrig. En engelsk bibel hun arvet etter faren gjorde at hun lærte seg språket på egen hånd. Hun tok til seg all kunnskap som var relevant for rollen som husjomfru. Dette ga henne innpass i mange velstående hjem, særlig etter at hun forlot Kristiansund og slo seg ned i Bergen. Her møtte hun både anerkjennelse og motstand. Noen satte pris på hennes frimodighet og klokskap, mens andre – særlig av dem som holdt seg med klare klasse- og kjønnsforestillinger – mislikte at tjenerskapet hadde egne meninger og kunne tale imot. Slike episoder fikk av og til konsekvenser for hennes stilling. Og som mange ugifte kvinner måtte hun også beskytte seg mot uønsket oppmerksomhet og klåfingrete menn.
Etter hvert som tiden går, blir vi vitne til samfunnsendringer – og særlig hvordan dette påvirker de lavere sosiale lagene. Yrket som husjomfru mister etter hvert sin plass. Hva skjer da med kvinner som Julie, som har brukt hele livet på å gjøre seg nyttig og uunnværlig i andres hjem, men som plutselig ikke lenger har en naturlig rolle å fylle? Den gangen fantes det ikke alderstrygd, og eldreomsorg var ikke et offentlig ansvar. Det var familien, frivilligheten eller tilfeldighetene som avgjorde hva slags liv en kvinne som Julie fikk på sine eldre dager.
Julie døde i 1911, 75 år gammel, og Hoem skildrer henne med en sjelden respekt. Hun blir aldri en heltinne eller et offer, men et menneske med egen vilje, verdighet og kraft. En kvinne som på mange måter sto imot tiden hun levde i, og som likevel tilpasset seg, uten å gå i oppløsning.
«Husjomfru» er en bok av beste Edvard Hoem-merke! Jeg valgte lydbokutgaven denne gangen – og igjen var det en nytelse å høre forfatterens egen stemme formidle sin tekst. Det gir noe ekstra – en følelse av nærhet og autentisitet. Hoem har en sjelden evne til å skape historiske fortellinger som samtidig rommer universelle temaer: arbeid, frihet, kjærlighet, klasse, språk og stillhet.
Boka anbefales sterkt – både for dem som har fulgt serien fra starten og for dem som vil møte Hoem for første gang. Det er aldri for sent å stige inn i hans litterære verden.
Utgitt: 2023
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 395
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
