Om eksilets pris for en forfatter
Det var rene tilfeldigheter som førte til at denne boka ble med meg hjem fra biblioteket her om dagen. Jeg hadde nemlig aldri hørt om Maria Stepanova før jeg oppdaget den i en av hyllene med anbefalte bøker. Kombinasjonen av at forfatteren er russisk og at boka er ganske tynn gjorde nok utslaget. Dessuten var det noe med tittelen som fenget.
Dette skriver forlaget Gyldendal om forfatteren:
«En av de viktigste intellektuelle stemmene i russisk samtidslitteratur.
Maria Stepanova, født 1972 i Moskva, er poet, essayist, journalist og sjefredaktør for den uavhengige nettavisen Colta.ru. Hun har gitt ut ti diktsamlinger og tre essaysamlinger, og mottatt en rekke russiske og internasjonale priser for bøkene sine.
«Til minne om minnet» har fått mye oppmerksomhet både i Russland og internasjonalt, og ble nominert til flere priser, blant annet ble den kortlistet til Den internasjonale Bookerprisen. Den er kåret til Russlands viktigste roman i 2017 av det russiske magasinet GQ, og vant Den store boken i 2018 og Berman litteraturpris i 2023. Til minne om minnet er Stepanovas første bok på norsk. Hun er bosatt i Berlin.«
I «Forsvinningsnummer» møter vi en forfatter som bare kalles M. Hun bor i byen B. etter å ha blitt tvunget til å forlate hjemlandet, som nå ligger i krig med et naboland. Hun er preget av skam, sorg og en slags lammelse, og hun har mistet evnen til å skrive. Språket har forlatt henne, nesten på samme måte som hjemlandet gjorde.
Så blir M. invitert til å delta på et arrangement i et naboland. Hun reiser av gårde nesten på autopilot, som om hun går inn i en gammel rolle hun egentlig har forlatt for lengst. Men underveis går det meste galt. Togbytter, forsinkelser og små forskyvninger, til hun til slutt befinner seg et sted hun ikke hadde planlagt å være. Telefonen er tom for strøm. Ingen kan nå henne, og hun kan ikke nå noen. Og det er i dette vakuumet, i denne ufrivillige stillheten at noe begynner å skje.
Og akkurat der skjer noe viktig i romanen. For i stedet for bare å være en forfatter på reise, blir hun plutselig et menneske som har forsvunnet. Borte, ute av sirkulasjon, uten forpliktelser. Ingen forventninger. Ingen som venter.
Hun beskriver det selv som en slags voldsom frihet. Og det traff meg. For dette handler ikke bare om eksil eller politisk flukt, men om noe mer grunnleggende: Hva som skjer når man mister fortellingen om seg selv, og samtidig ikke har noe nytt å støtte seg på.
Det handler altså ikke bare om å skildre eksil, men om å undersøke hva som skjer når mennesket mister troen på fortellingen om seg selv, og samtidig ikke finner noe annet å sette i stedet.
M. har ikke bare mistet hjemlandet sitt. Hun har mistet retningen, identiteten og selvbildet. Hun orker ikke lenger å være «forfatteren», «flyktningen», «stemmen fra krigen». Hun vil ikke representere noe, ikke være noen andres forklaring på verden. Hun vil bare forsvinne.
Samtidig er romanen full av møter, bevegelser, refleksjoner og digresjoner. Hun beveger seg gjennom en ukjent by, møter fremmede mennesker, tenker på sirkus, på kunst, på krig, på minner, på liv som en gang var hele og etter hvert bare ligger igjen som fragmenter. Alt glir litt over i hverandre: virkelighet og drøm, fortid og nåtid, refleksjon og handling.
Relasjonene hun har til andre mennesker forblir løse og litt på siden av henne selv. Forholdet til kjæresten ligger der som et bakteppe, men også det er allerede i ferd med å gå i oppløsning. Menneskene hun møter underveis blir mer som skikkelser som passerer gjennom bevisstheten hennes enn som faste romanfigurer.
Det dypeste i boka, slik jeg opplever det, handler om oppløsningen av identitet. Hva skjer når man ikke lenger tror på hvem man har vært? Når man mister både hjem, språk og oppfatningen av hvem man er, men likevel må leve videre? Det er ikke en bok om å finne seg selv på nytt. Det er en bok om hva som skjer når man kanskje ikke ønsker det engang.
Fortellergrepet ligger tett på M., men er i tredjeperson entall. Fortelleren følger tankene hennes, assosiasjonene og blikket hennes på verden. Ofte sklir teksten over i lange refleksjoner, nesten essays, før den igjen lander i noe helt konkret: et hotellrom, en gate, en kaffekopp, et ansikt i mengden.
Språklig er boka krevende, men ikke utilgjengelig på noe vis. Den krever at man gir seg litt tid til å reflektere underveis. Til gjengjeld rommer den både alvor, sårhet og distanse, og overraskende nok en slags tørr, stillferdig humor som hele tiden holder teksten oppe.
For meg ble «Forsvinningsnummer» en bok som gjorde et sterkt inntrykk. Ikke fordi jeg satt igjen med konkrete svar, men fordi den stiller spørsmål jeg fortsatt går rundt med. Om hva det vil si å høre til. Om hvordan historier både holder oss oppe og holder oss fast. Og om hvordan det kanskje også finnes en form for frihet i å gi slipp på fortellingene man ikke lenger kjenner seg igjen i, men som andre har definert om en.
Jeg kommer for øvrig ikke bort fra tanken om at romanen må ha sterke selvbiografiske trekk. M. bor i byen B., og hun er en forfatter som bor i eksil. Maria Stepanova bor i Berlin, og er en forfatter som bor i eksil. Beskrivelsen av å miste seg selv, opplevelsen av å forsvinne som den hun en gang var …
Avslutningsvis kan jeg nevnte at fortellingen i denne romanen minner om bøker jeg tidligere har lest av forfattere som lever i eksil, og som opplever at de omtrent har mistet hele sin eksistensberettigelse som forfatter. Det er nærliggende å trekke frem Ágota Kristófs «Analfabeten«. Og det er verdt å sammenligne med Stefan Zweig i «Impossible Exile«, som i sitt eksil mistet troen på den gamle formelen for forfatterskap. Samtidig tenker jeg at mye av tankene som M. gjør seg i Maria Stepanovas roman «Forsvinningsnummer» har overføringsverdi til levde liv som endrer seg dramatisk i løpet av kort tid. Det er meget sterk lesning!
Utgitt på russisk: 2024
Originaltittel: Фокус (betyr fokus)
Utgitt på norsk: 2025
Forlag: Gyldendal
Oversetter: Dina Roll-Hansen
Antall sider: 152
Jeg har lånt boka på biblioteket
