Å vokse opp i skyggen av Jon Michelet
Marte Michelet er journalist og forfatter, og hun er kjent for sitt grundige og uredde sakprosaarbeid. Jeg har lest flere av hennes bøker før jeg leste «Det har skjedd verre ting i utlandet«. Både «Den største forbrytelsen» og «Hva visste hjemmefronten?» sitter fortsatt sterkt i meg. (Lenkene peker til mine omtaler av disse bøkene.) Disse bøkene gjorde inntrykk både fordi de tok for seg en svært mørk og vanskelig historie, og fordi hun våget å utfordre etablerte forestillinger om norsk krigshistorie. Det handlet nemlig om jødenes skjebne i Norge under krigen, og Norges rolle i dette. Hun skriver i spennet mellom dokumentar, analyse og fortelling, med stor vilje til å ta risiko og stå i kontroverser, også når det koster personlig.
I «Det har skjedd verre ting i utlandet» vender hun dette blikket innover, mot sin egen historie og sin egen far. Også her handler det om å undersøke det man helst vil se bort fra. Men denne gangen er det hennes eget liv, hennes egen historie og hennes egen far som står i sentrum.
Boka er en fortelling om å vokse opp som datter av Jon Michelet. Ikke først og fremst av forfatteren og samfunnsdebattanten, men av mennesket. Faren. Han som både fylte rom, dominerte, inspirerte, skremte og forsvant. Hun skriver om oppveksten i et hjem der politikk ikke var noe man diskuterte rundt middagsbordet, men noe som gjennomsyret absolutt alt i hverdagen. AKP-ml-bevegelsen representerte ikke bare ytre rammer, men selve strukturen i livet. I boka fremstår miljøet nesten som en sekt, med egne regler, språk, moral og en klar forventning om lojalitet og korrekthet.
Marte Michelet understreker at Jon Michelet ikke spilte at han var engasjert. Han var ikke en som tilpasset seg taktisk eller for syns skyld. Han levde prosjektet sitt fullt og helt. Han var helhjertet i sin overbevisning og kompromissløs i sitt engasjement. Og nettopp derfor gikk det også hardt utover familien, som ofte kom i andre rekke bak det han opplevde som viktigere. I dette lå det både en form for storhet og en smerte.
Marte Michelet legger heller ikke skjul på de mest problematiske sidene ved ham. Jon Michelet slet med alkohol. Han var notorisk utro og levde til tider parallelle liv, med rom verken hun som datter eller andre slapp inn i. Det fantes dører som var lukket, soner hun aldri fikk tilgang til, heller ikke følelsesmessig. Dette gjør teksten tung, men også ærlig. Hun skriver ikke bare om en far som var krevende, men om en far som på mange måter var utilgjengelig.
Hun skildrer tiden i Zambia, der barndommens erfaringer ble formet i utkanten av et stort ideologisk prosjekt. Det er sterke kontraster mellom barnets blikk og de voksnes kamp. Mellom skoleuniformer, frykt for sykdom, lengsel og trygghet, og samtidig et politisk miljø der alt handlet om rettferdighet, kamp og solidaritet. Disse kapitlene opplevde jeg som noe av det mest interessante i boka, nettopp fordi hun klarer å vise hvordan barndommen både blir større og mindre når den leves på en historisk arena, der det som skjer utenfor alltid er viktigere enn det som skjer i selve livet der og da.
Faren står hele tiden der, som sentrum og som utfordring. Hun beskriver hvordan han kunne være voldsomt engasjert i alt som angikk politikk og ideologi, men langt mindre forutsigbar i det nære. Et talende eksempel er historien om hans kamp mot det han oppfattet som amerikansk kulturimperialisme, blant annet engasjementet hans mot at såpeserien Dynastiet skulle vises på NRK. For ham var det et prinsipielt spørsmål. For henne ble det et bilde på hvor kompromissløs han kunne være også i møte med det trivielle. Mens andre foreldre kontrollerte fjernkontrollen til TV´en, sloss han mot selveste NRK.
Hun skriver også om noe hun senere begynner å kalle WWJMD, What Would John Michelet Do. Hun forsøker å tenke seg inn i hva faren ville ha sagt eller gjort i ulike situasjoner hun opplever i voksenlivet. Noen ganger alvorlig, andre ganger både ironisk og humoristisk. Denne indre dialogen sier mye om hvor dypt faren sitter i henne, selv etter sin død. Han er ikke bare fortid, men et levende korrektiv, en stemme hun både lener seg på og prøver å frigjøre seg fra.
Boka beveger seg videre gjennom ungdomstid, politisk løsrivelse, radikal ungdom, kvinnepolitiske miljøer, kjærlighetsforhold og frem til sykdom og død. Marte Michelet skriver usentimentalt om hvordan farens kropp brytes ned, hvordan stemmen blir svakere og hvordan det til slutt bare er bruddstykker igjen av den mannen han en gang var. Sorgen handler ikke bare om at han dør, men også om alt som aldri ble sagt. Alt hun aldri fikk spurt ham om …
Det som gjør boka sterk, er at hun aldri forsøker å fremstille ham på en endimensjonal måte. Hun gjør ham verken til helgen eller monster. Hun viser både kjærligheten og raseriet, både beundringen og skuffelsen. Hun lar alt stå der samtidig, slik det ofte gjør i nære relasjoner, der avstanden mellom hat, likegyldighet og kjærlighet i perioder kan være svært kort.
Jeg sitter igjen med inntrykket av en bok som ikke bare handler om Jon Michelet, men også om hva det gjør med et menneske å vokse opp med en far som var så stor, så krevende og så altoppslukende. Hun er ikke den eneste forfatteren som har skrevet om en forelder. Vi har sett det hos blant annet Linn Ullmann, Karl Ove Knausgård, Niels Fredrik Dahl og Bjørn Westlie – bare for å nevne noen. Men forskjellen hos Marte Michelet er hvordan omverdenen aldri helt lot henne slippe rollen som «Jon Michelets datter», fordi faren var så kjent og berømt. Selv etter at hun hadde etablert seg som en selvstendig forfatter og samfunnsstemme, hang det ved henne.
For de fleste av oss ligger det en form for frigjøring i det å bli voksen, i gradvis å definere seg selv uavhengig av foreldrene våre. Hos henne virker det som om dette aldri blir fullt mulig. Faren var for markant, for politisk ladet, for tilstedeværende, også etter sin død.
Når jeg til slutt forsøker å forstå hva slags bok dette egentlig er, så kommer jeg til å tenke på noe presten Karsten Isachsen skrev i boka «Sint sant sunt» for mange år siden: At man først blir voksen når man har tilgitt sine foreldre. De ordene har jeg aldri glemt.
Det er dette jeg opplever at Marte Michelet gjør i denne boka. Hun tilgir ikke det faren gjorde. Hun tilgir ham ikke på en naiv måte. Men hun tilgir at han var den han var. Hun slutter å kjempe med et menneske som ikke lenger kan svare. Og det gjør «Det har skjedd verre ting i utlandet» til noe mer enn en bok om Jon Michelet. Det blir en bok om å bli voksen, på ordentlig. Hun har med denne boka gjort det mulig å komme nærmere inn på hvem faren var, og kanskje er det da enklere å gi slipp på det som var vanskelig. Det er sterk lesning!
Utgitt: 2025
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 279
Jeg har lånt boka på biblioteket
