Anmeldelse av «Small things like these» regissert av Tim Mielants (2024)

Små handlinger, store konsekvenser

«Small Things Like These» er en lavmælt, men uhyre sterk film om samvittighet, skam og moralsk mot i et samfunn der stillhet lenge har vært den tryggeste veien å gå. Regissør Tim Mielants beveger seg varsomt, nesten hviskende, gjennom et mørkt kapittel i irsk historie – Magdalene-søsterhjemmene – og forteller historien gjennom øynene til ett eneste menneske.

Cillian Murphy spiller Bill Furlong, en kullhandler i den lille byen New Ross. Han lever et nøkternt liv sammen med sin kone og deres fem døtre, med en økonomi som så vidt holder seg flytende. Hverdagen er preget av rutine, slit og ansvar, men også av en stille varme og omsorg i familien.

Gjennom korte tilbakeblikk får vi også glimt fra Bills egen barndom. Han vokste opp som sønn av en enslig mor, som arbeidet som tjenestejente hos velstående Mrs. Wilson. Også der var livet preget av knapphet. Julene ga ikke leker, bare nødvendigheter, som en varmeflaske til de iskalde nettene. Disse minnene ligger hele tiden som et bakteppe for Bills senere valg.

Alt forandres da han under en kull-levering til et kloster, en katolsk nonneinstitusjon, oppdager en ung jente innesperret i et skur. En annen gang møter han en gravid jente som forteller at hun skal føde om fem måneder. Han tar henne tilbake til klosteret, hvor nonnene later som om de tar seg omsorgsfullt av henne. Inne på kontoret blir han møtt av Søster Mary, spilt med kjølig autoritet av Emily Watson. Der får han både en taus trussel og en taus bestikkelse. Dersom han sier noe, kan det få konsekvenser for skolegangen til hans eldste datter. Samtidig presses penger inn i hånden hans.

Bill kjenner seg kjøpt og forrådt, ikke bare av dem, men også av seg selv. På puben blir han advart: bland deg ikke. Se etter din egen familie. Dette er slik det alltid har vært. Likevel klarer han ikke å slå seg til ro med å tie.

Når han senere igjen møter en av de unge jentene, velger han til slutt å handle. Han tar henne med seg hjem og lover å ta vare på henne. Det er et alvorlig og rørende øyeblikk, men også et modig brudd med det kollektive hykleriet han er omgitt av.

Filmen er dedikert til ofrene for Magdalene-søsterhjemmene, som eksisterte i Irland helt frem til 1998, beskyttet av kirke, lokalsamfunn og myndigheter. Kvinner og unge jenter ble sperret inne for å ha «falt utenfor» normene. Det skulle ikke mye til. De ble utnyttet som gratis arbeidskraft, barna deres ble tatt fra dem og mange av dem ble aldri hørt. De gikk bokstavelig talt til grunne.

Jeg kunne ikke unngå å tenke på filmen «The Magdalene Sisters» (2002), en langt mer direkte og brutal skildring av samme virkelighet. I «Small Things Like These» er alt mer dempet. Dialogene er knappe og tempoet lavt, men nettopp derfor blir mye desto sterkere. Mye bæres av blikk, pauser og stillhet. Alt det som ikke sies, ligger der, tykt mellom linjene, i det usagte.

Cillian Murphy gir en tilbakeholden, nesten ordløs, men dypt bevegende prestasjon. Hans uttrykksfulle ansikt rommer hele filmens moralske konflikt; skammen, frykten, indre styrke og langsomme oppvåkning. Dette er en side av ham jeg sjelden har sett tidligere, og jeg har sett en rekke filmer med ham i hovedrollene.

Filmen er basert på Claire Keegans roman med samme navn, og bærer tydelig preg av hennes stramme, knappe språk og underliggende spenning. Det er en film som hvisker i stedet for å rope, men som likevel blir sittende lenge etter siste bilde. Den gjør et sterkt, sterkt inntrykk.

Innspilt: 2024
Nasjonalitet: Irland
Sjanger: Drama
Skuespillere: Cillian Murphy, Eileen Walsh, Emily Watson
Spilletid: 98 minutter