En thriller som kryper under huden
TV-serien «The Beast in Me» hadde premiere på Netflix 13. november og består av åtte episoder på mellom 41 og 54 minutter. Handlingen er lagt til Oyster Bay, New York, et tilsynelatende fredelig og velstående område, med hvite hus, lange innkjørsler og sirlig klipte plener. Men under overflaten ligger det en tung, nesten kvelende stemning. En følelse av at noe ikke stemmer, selv når alt ser ordentlig ut.
Aggie Wiggs, spilt av Claire Danes, er en forfatter som lider av skrivesperre og som har gjort det i noen år. Hun kommer ikke over at hennes elskede sønn ble drept av en fyllekjører. Hun kaller det ikke en ulykke, men et drap. Hatet mot den unge gutten som kjørte på sønnen hennes lever side om side med en kjærlighet som ikke lenger kan rettes mot noen. Samboeren Shelly har forlatt henne, og tilbake står et menneske som både er knust og stivnet. Huset forfaller. Vannrørene i huset lever sitt eget liv. Regningene hoper seg opp. Og forleggeren er ikke lenger like tålmodig med nye forskudd uten at hun kan vise til resultater.
Så flytter Nile Jarvis inn i nabohuset. Matthew Rhys gir ham et uttrykk som hele tiden vipper mellom varm og kald, mellom sjarme og noe langt mørkere. Hans kone forsvant sporløst for noen år siden. Offisielt ble det antatt at hun tok sitt eget liv, men mistanken om noe annet ligger som en skygge over ham. Nå er han gift med Nina, spilt av Brittany Snow, og spiller rollen som normal familiefar og respektabel samfunnsborger.
Aggie blir fanget av ham, både menneskelig og faglig. Hun foreslår å skrive en bok om ham. På det tidspunktet er hun overbevist om at han er offer for en urett. Men etter hvert som hun graver dypere i historien hans, begynner hun å tvile. Små detaljer, blikk, pauser i samtaler, ubehagelige hull i fortellingene. Er han uskyldig? Er han skyldig? Og hva skjer når flere begynner å forsvinne?
Noe av det mest fascinerende med serien er hvordan den hele tiden holder oss seere på pinebenken. Alt virker tilsynelatende normalt, samtidig som det ikke er det – uten at det er mulig å sette fingeren på hva som er galt. Man vet aldri helt hvem man kan stole på. Ikke engang hovedpersonen. For Aggie er ingen pålitelig forteller, heller ikke for seg selv. Sorgen hennes farger alt hun ser. Forakten, begjæret, lengselen etter rettferdighet og selvoppholdelsesdriften glir over i hverandre.
Skuespillerprestasjonene bærer serien. Claire Danes spiller sorgen uten patos, uten store fakter. Hun lar den sitte i kroppen, i skuldrene, i blikket, i den nesten mekaniske måten Aggie beveger seg gjennom dagene på. Matthew Rhys gir Nile en uhyggelig tvetydighet. Særlig scenen der han glefser i seg kylling, nesten dyrisk, sier mer enn lange dialoger kunne gjort. Det er noe rovaktig der, noe vi ikke helt klarer å plassere. Og det er nettopp det som gjør ham så ubehagelig interessant.
Og så har vi parallellhistoriene. Niles anstrengte forhold til sin far og vise versa, deres kamp mot byråkratiet for å få byggetillatelse for et stort prosjekt. Aggies økonomiske problemer, presset fra forlaget, forfallet i huset. Alt dette gjør serien jordnær, samtidig som den dykker ned i det mørkeste menneskelige: tap, skyld, behov for å finne mening i det meningsløse.
«The Beast in Me» handler ikke bare om skyld eller uskyld. Den handler om hva sorg gjør med oss. Hvordan den kan forvrenge blikket, men også skjerpe det. Hvor langt et menneske er villig til å gå for å få svar. Og hva det koster å lete etter sannheten når den kanskje er verre enn uvissheten.
Denne serien bygger ikke bare spenning. Den bygger uro. Og den slipper ikke taket med det første.
Anbefales! For det er kvalitet over denne serien!
